Spiste man hundemat i Venezuela på 1990-tallet?

Regimet før dagens Chávez-Maduro regime blir gjerne kalt den fjerde republikken og varte fra 1958 til Chávez fikk gjennom sin nye grunnlov i 1999. Perioden som også blir kalt Punto Fijo regimet etter en avtale mellom landets eliter som ble signert ved Punto Fijo, er omdiskutert. Av mange så fremheves mesteparten av perioden som en demokratisk suksess, men av dagens regime og av mange andre så trekkes regimet frem som korrupt og udemokratisk. Alle er likevel enige om at 1980-90-tallet var en svært vanskelig periode i landet. I dag er Chávez-Maduro regimet i en økonomisk, politisk og sosial krise som noen hevder kan sammenliknes med kriseperioden på 1990-tallet, mens andre vil hevde at krisen er så omfattende at den mangler sitt sidestykke i Venezuelansk moderne historie. Hvordan man skal beskrive og vurdere dagens krise og sammenlikne dagens problemer med historiens problemer, er en stor ideologisk kamp i Venezuela. Et av argumentene regimet bruker om dagen og som det har brukt før, er at på 1990-tallet var det så ille at fattige venezuelanere spiste og gav barna sine hundemat for å overleve. Dette poenget trekkes åpenbart frem i dagens Venezuela for å vise at dagens regime, selv om det er i problemer, var bedre enn Den fjerde republikken - i dag har man i det minste mat på bordet (selv om man må stå i kø for å få tak i den).

Men stemmer det at man på 1990-tallet spiste hundemat? Jeg kom over en liten video på twitter, twitret av Eugenio G. Martínez (alias @puzkas). Martínez er en kjent journalist som twitrer mest om valget, og er man interessert i valget i Venezuela i desember (og kan spansk), så bør man følge @puzkas. Video-saken prøver å finne ut om det faktisk er sant at fattige venezuelanere spiste hundemat. Videoen (som du kan se her) konkluderer med at dette ikke kan stemme. En historiker, Daniel Terán (ved UCV og UCAB), er intervjuet om saken og mener dette er fantasi, og ikke en realitet. Han påpeker at det kan ha skjedd i noen tilfeller, men at dette umulig kan ha vært vanlig eller en tendens blant de fattige. Video-saken påpeker da også at Mais-mel var billigere enn "Perrarina" (merket av hundemat det gjerne refereres til), og at det dermed er tvilsomt at fattige i Venezuela ville betale mer penger for hundemat enn for mais. Magasinet som originalt omtalte det økte salget av hundemat i noen fattigstrøk i Caracas 1990 påpekte da også at de heller ikke kunne finne eksempler på at noen mennesker hadde kjøpt Perrarina til bruk som menneskemat. Saken er for øvrig også omtalt på Caracas Chronicles her på engelsk.

Normalt så ville ikke jeg brydd meg med å skrive om dette, men jeg kom på at jeg mente jeg hadde lest noe om denne hundemat-affæren på norsk et sted. Og det hadde jeg. Dette kom opp i forbindelse med Chávez sitt dødsfall i 2013 da Iselin Åsedotter Strønen (forsker med fokus på Venezuela, ansatt på CMI i Bergen) og Eirik Vold (journalist og samfunnsgeograf og forfatter av boka Revansjen om Hugo Chávez og hans regime) begge skrev nekrologer i Bergens Tidende 10. mars 2013 og NRK Ytring 7. mars 2013. Nekrologene deler mye av de samme perspektivene og poengene og er langt på vei positive til Chávez, regimet han stiftet og arven etter Chávez. Åsedotter Strønen skriver om den økende fattigdomen på 1980-tallet: "Samtidig som slumboerne begynte å spise hundemat, forsvant oljepengene ned i lommene til en gjennom- korrumpert elite." Mens Vold skriver (litt mer tvetydig): "Mens Venezuelas elite beholdt plassen som verdens største importør av skotsk årgangswhisky, var det bare salget av hundemat – store sekker med fornedring folk helst bar hjem etter mørkets frembrudd – som økte i slummen." Vold har også skrevet om dette i Klassekampen (omtrent i samme ordlyd) 27. september 2012 (ikke på nett), samt i Dagsavisen Nye Meninger i 2010, da slik: "Av bekjentskapene mine fra Caracas’ barrios forteller mange om desperate mødre som under de verste årene på 1990-tallet måtte gi barna sine hundemat for å holde sultedøden på avstand. Men du finner ingen som innrømmer å ha gjort det selv. Blant dem som vokste opp under regjeringene før Chávez var det nemlig den fattige selv som bar skammen -ikke de som hadde ansvaret for den." Problemet med disse sitatene og påstandene er selvsagt at det trolig ikke stemmer at de fattigste spiste hundemat, eller at det kun var tale om enkeltstående unntak (som tydeligvis har blitt allment kjent).

Påstandene til Åsedotter Strønen og Vold kan synes som repetisjon av regimets propaganda skapt for at Chávez-Maduro regimet skal stilles i et bedre komparativt lys. Hva fakta faktisk sier, synes å være mindre viktig, noe som også er talende for situasjonen i Venezuela i dag (som denne Al Jazeera-bloggen konsist påpeker). Men siden jeg liker å prøve å holde meg til fakta (og i frykt for at dette blir tatt opp i en sak i Klassekampen i nær fremtid), i stedet for myter, tenkte jeg det var greit med en avklaring om hundemat-saken i Venezuela.

Post script:
Avslutningsvis kan det nevnes at jeg gjorde iherdige søk på Google Scholar (og Google) etter akademiske artikler, eller vitenskapelige rapporter om underernæring, sult, spising av hundemat, hunger, osv. i Venezuela for perioden 1980-2000, og fant ikke en eneste referanse som viste til at fattige i Venezuela spiste hundemat. Det er riktignok sant at underernæring økte substansielt og signifikant i perioden til nivåer langt høyere enn der man skulle kunne forvente at et mellominntektsland (og oljerikt land) som Venezuela "burde" være. Det var altså ille i Venezuela på 1980 og 1990 tallet, men det er liten grunn til å tro at de fattigste spiste hundemat.