President Otto Pérez Molina (OPM) har falt fra makten i Guatemala etter en form for riksrettssak. Med 132 mot 0 stemmer vedtok parlamentet å fjerne presidentens immunitet, og saken er nå sendt til rettssystemet. Dommeren i saken beordret OPM arrestert, noe som reelt og formelt ville frata OPM makten, men i dag, torsdag 3. september, kom OPM retten i forkjøpet og sa fra seg makten.
Saken det gjelder har en lang historie og kalles La Línea. Saken går ut på at OPM og hans tidligere visepresident Roxana Baldetti, som allerede hadde gått av på grunn av involvering i La Línea, var involvert eller ledet en stor smuglergruppe som i allianse med deler av tollvesenet importerte varer uten å fortolling. De involverte tjente svært store summer på denne virksomheten. Saken er ikke ny og et tilsvarende nettverk som involverte flere i militæret, blant andre OPM, som tidligere var general (omstridt pga. hans rolle under borgerkrigen der mange mener han er ansvarlig for flere massakre - OPM har riktignok aldri blitt dømt for dette), men mange trodde at nettverket var oppløst. Sammen med statsadvokater/riksrevisjonen har FN-organet CICIG (International Commission against impunity in Guatemala) etterforsket saken grundig og funnet solide bevis mot OPM.
Man skulle tro at bevisene mot OPM skulle føre parlamentet til å fjerne presidenten med en gang saken dukket opp i april i år, men så lett er det sjeldent. De fleste presidentsammenbrudd er foranlediget av sterk mobilisering i gatene mot presidenten som etter hvert presser parlamentet eller rettssystemet til handling. Så også i Guatemala. Protestene mot OPM har vært historiske i et land med normalt en lav grad av mobilisering (mye grunnet voldelig undertrykking av protester i gatene enten av politiet eller militæret). Så sent som 13. august stemte kun 88 representanter i parlamentet for å fjerne presidentens immunitet, men etter hvert som protestene fortsatte og økte i intensitet for å få fjernet presidenten, så parlamentsmedlemmene det opportunt å fjerne presidenten (trolig like mye for å redde eget skinn som for å oppnå rettferdighet og ansvarliggjøring av presidenten).
Saken er på mange måter historisk fordi selv om flere presidenter har blitt fjernet gjennom riksrettssak etter korrupsjon i Latin-Amerika (mest kjent er saken mot President Collor de Melo i Brasil i 1992), så er det første gang en president i Mellom-Amerika har blitt fjernet etter korrupsjon. I flere land i Mellom-Amerika, til og med i "rene og stabile" Costa Rica, har presidenter blitt dømt for korrupsjon etter endt embete, men aldri mens de har styrt. Siden saken kom så sent i OPM sin presidentperiode (han ville gått av i januar - første runde i presidentvalget er søndag 6. september), trodde jeg at OPM ville overleve sin periode. Slik gikk det ikke. Han hadde ingen støtte i folket som demonstrerte mot ham, korrupsjonssaken var solid, og han mistet støtte hos den viktige næringslivsorganisasjonen CACIF (i tillegg så har de militære forholdt seg i ro), og til slutt falt dommen i parlamentet mot ham.
Den historiske mobiliseringen i gatene (uten militær undertrykking) og den historiske prosessen der både en president og en visepresident faller for korrupsjon har fått mange til å snakke om en Mellom-amerikansk vår (det er tilsvarende prosesser på gang i Honduras også), eller en guatemalansk vår. Altså, saken mot OPM kan føre til økt demokratisering i landet.
Jeg er ingen Guatemala-kjenner, men basert særlig på komparative analyser av tilsvarende hendelser i Latin-Amerika tidligere, og historisk erfaring fra Guatemala, er det liten grunn til at avsettelsen av OPM skulle gi grunn til en slik optimisme (Statsviteren og Latin-Amerika-kjenneren Gregg Weeks har samme synspunkt). Jeg vil basere meg mest på komparative erfaringer, mens de som vil høre hva Norges fremste Guatemala-kjenner mener som saken, bør få med seg seminaret på SUM neste uke.
Det har vært cirka 18 presidentsammenbrudd i Latin-Amerika siden demokratiseringen på 1980-tallet, det vil si presidenter som har falt i løpet av sitt mandat uten at demokratiet har brutt sammen. I min forskning på disse, har jeg kategorisert 4 typer av presidentsammenbrudd (jeg bryr meg kun om 3 her). Disse har ulike årsaker og konsekvenser.
En type omfatter en demokratisk kriser der presidenten fjernes etter å ha begått sterkt udemokratiske handlinger. Her kan vi liste fallet til Fujimori i 2000 (Peru), Balaguer i 1994/96 (Den dominikanske republikk), og Serrano i 1993 (i Guatemala). Konsekvensene av disse er ofte demokratiserende reformer som søker å "fikse" på det som blir oppfattet som det demokratiske problemet som ga de avsatte presidentene mulighet til å opptre udemokratisk. For eksempel ble direkte gjenvalg av presidenten fjernet konstitusjonelt i både Peru og Den dominikanske republikk. En annen type er når presidenten avsettes av politiske grunner. Dette kommer særlig etter at landet har opplevd en økonomisk krise, og folket i gatene krever en annen politisk retning. Presidentsammenbruddet delegitimerer det politiske systemet enda mer enn den mislykkede politikken, og åpner dørene for at den neste presidenten kan foreta drastiske kursendringer politisk. Konsekvensene her er altså politisk endring. Eksempler er fallene til president Alfonsín i Argentina i 1989, de la Rúa i Argentina 2001, flere presidenter i Bolivia og Ecuador på 2000-tallet og fallet til Carlos Andrés Pérez i Venezuela. I alle tilfellene opplevde landene en sterk politisk kursendring etter at presidentene hadde falt. Den siste er altså at en president faller for korrupsjon, som i Brasil under Collor de Melo i 1992. Etter denne type presidentsammenbrudd er det liten grunn til å forvente endring fordi institusjonene har fungert som de skal. Systemet har greid å fjerne en korrupt president, noe som må anses som positivt, og demokratiet har fungert. Saken mot Collor de Melo medførte ikke slutt på korrupsjonen, som har dypere røtter naturlig nok enn i presidentpalasset, og få politiske reformer.
Saken i Guatemala er en typisk korrupsjonssak og et typisk presidentsammenbrudd i den forstand at folket i gatene, etter en grundig etterforskning (i Guatemala støttet av CICIG), presset parlamentet til å fjerne presidenten. Basert på komparative erfaringer betyr dette dermed få endringer i Guatemala fordi strengt tatt fungerte jo systemet - sterke og uavhengige institusjoner fikk jobbe i fred med sine undersøkelser og førte solide bevis mot presidenten som ble avsatt. I tillegg fikk folk demonstrere fritt og fredelig i gatene, militæret holdt seg i brakkene, og presidenten forsøkte ikke et selvkupp. Saken må ses på som en demokratisk seier, men den gir ingen grunn til demokratiserende reformer.
Det finnes også noen tegn i Guatemala på at optimismen bør være moderat. Fjerningen av President Serrano etter et forsøk på et selvkupp i 1993 kan på mange måter anses som langt viktigere mht. demokratiet enn fjerningen av OPM i år. I 1993 sto hele demokratiet på spill og det overlevde et udemokratisk angrep. Det medførte noen få, demokratiserende reformer i etterkant og en "rensking" av parlamentet av korrupte parlamentsmedlemmer. Men få vil argumentere i dag for at hendelsen medførte langsiktige, positive demokratiserende konsekvenser. Det andre argumentet er meningsmålinger og tendenser for det kommende presidentvalget i Guatemala. I dag leder Manuel Baldizón på meningsmålingene - Baldizón er leder for partiet Lider og er regnet for å være en svært konservativ populist (som er anklaget for å plagiert sin doktorgradsavhandling og en bok han nylig publiserte). Baldizón og hans parti har også ignorert alle lover og regler som regulerer valgkampen i Guatemala, og han er en kjent motstander av CICIG som etterforsket saken mot OPM (hans visepresidentkandidat er i tillegg implisert i saken mot OPM). Han er garantert ikke representanten for alle som var i gatene og protesterte demokratisk mot Pérez Molina, men han har likevel støtte i dag av "den stille" pluraliteten. En seier til Baldizón kan fort medføre endringer i Guatemala, men trolig ikke de man forbinder med en demokratisk vår. På den annen side så kan det sterke fokuset på korrupsjon og den økte, fredelige mobiliseringen i Guatemala, gi Baldizón store problemer med å overleve fire år ved makten.
