Hvor populær var Fidel? Og hvor demokratisk er Cuba?

Nå som Fidel Castro er død, så gjenoppsto kort debattene om Fidel Castro og Cuba. Helt eller despot? Frigjører eller diktator? Demokrati eller diktatur? SV politikeren Snorre Valen skrev på Twitter at "En tyrann er død" og fikk svar i Dagsavisen Nye meninger av SV-medlem Chihan Karakoc om at Fidel Castro var ingen tyrann. Bård Larsen fra Civita var raskt frampå i Aftenposten og mente at Fidel Castro nok ikke var en grei nok diktator, og fikk svar av Cuba-kjenner, forsker og forfatter Vegard Bye først på NRK radio søndag 27.11 i Ytring (der jeg selv deltok) og senere i Dag og Tid (2. desember), med beskjed om at Fidel var både frigjører og diktator.

Da Hugo Chávez døde av en fremdeles hittil ukjent sykdom på en fremdeles hittil ukjent dato tilbake i 2013, reagerte jeg på Eirik Volds hyllest av Chávez som en Latinamerikansk legende og korrigerte jeg hans meninger om at Chávez var oppfattet som en folkehelt i Latin-Amerika med litt empiri. Poenget mitt var at Chávez tross alt ikke var så populær. Det er nemlig en tendens blant norske Latin-Amerika-kjennere å overbevise det norske folk om at akkurat den politikeren en selv liker også er meget populær i Latin-Amerika. Ofte er disse heltene selv-proklamerte revolusjonære. Problemet er at store deler av Latin-Amerika i et norsk perspektiv er ganske så konservativt (om jeg kan tillate meg  å snakke med slike generaliteter). Derfor er revolusjonshelter ofte svært omstridte, og mer upopulære enn populære.

Men hva med Fidel Castro? Var han populær eller upopulær? Omstridt? Jeg bruker Latinobarómetro for å finne det ut. Latinobarómetro, basert i Chile, gjennomfører årlige meningsmålinger i alle latinamerikanske land (med unntak av Cuba - forstå det den som kan) om en rekke politiske, sosiale og økonomiske spørsmål. I en periode mellom 2005 og 2011 spurte de om politiske ledere.

Om vi tar året 2005, som var det siste hele året Fidel Castro var leder for Cuba (han tok permisjon mellom 2006 og 2008 pga. sjukdom før han gikk av som leder i 2008), så får vi følgende resultat basert på alle Latinamerikanske land utenom Cuba.

Respondentene blir bedt om å vurdere politiske ledere fra andre land på en skala som går fra 0 (very bad) til 10 (very good). Totalt i alle land scorer Fidel 4,36, altså noe under midtpunktet på 5. Ikke verst for en leder mange kaller en diktator, men likevel mer upopulær enn populær. Som vi vil se i neste figur var dette også året Fidel Castro var på sitt mest populære. Mest populær er han i Paraguay og Bolivia, to land som strengt tatt har hatt lite med Cuba å gjøre hvert fall i den aktuelle perioden. Lavest scorer han i land som Costa Rica og Panamá, to mellomamerikanske land som ikke var direkte med i noen av borgerkrigene på 1980- og -90-tallet.

Men sammenliknet med andre ledere målt i perioden 2005-2011 på samme spørsmål så scorer Fidel Castro ganske dårlig.

Som kolonnene over viser scorer i 2005 Fidel Castro dårligst av alle relevante ledere (det var målinger på flere, men disse er mindre kjente i norsk kontekst og scoret uansett bedre enn Fidel Castro). George W. Bush var mer populær enn Fidel i 2005 (men ikke i 2008), Lula scorer høyest i alle år han er med i målingene (2005-2010), og til og med Hugo Chávez var mer populær. Mer overraskende er det nok at Colombias tidligere president, nå mest kjent som ihuga motstander av fredsavtalen i Colombia, er mye mer populær enn Fidel Castro. Fidel Castro får riktignok et oppsving i 2011, men det året er det få andre ledere å måle ham opp mot. Uansett, konklusjonen er at målt opp mot andre regionale ledere så var Fidel Castro den minst populære i perioden 2005-2011.

Hvor hatet og elsket var han? Den neste figuren oppsummerer kun svarene "Very bad" og "very good" i alle land i regionen i 2005, det året han faktisk var mest populær.

Kolonnene viser at 20,4% mener han var "very bad", mens 10,8% mener han var "very good" når vi ser på gjennomsnittet i alle land. Nesten 1 av 2 mente han var very bad i Costa Rica og Panamá, og ca. 1/3 mente det samme i Nicaragua og El Salvador (to land som har gjennomgått borgerkriger). I det karibiske nabolandet Den dominikanske republikk sier 1/4 han var "very bad". I motsatt retning sier nesten 1/4 av i Paraguay han var "very good" som politisk leder, og litt over 1/5 mener det samme i vennskapslandet Venezuela, mens litt under 1/5 sa det samme i Honduras.

Vi vet mindre om hva Cubanerne selv mener, men en survey-undersøkelse utført i 2015 målte at 47% hadde et positivt inntrykk Raúl Castro og Fidel Castro (spurt separat - det er noe uklart fra artikkelen om Fidel hadde 44% eller 47% svar med positive inntrykk). Dette var langt dårligere enn Barack Obama som 80% av respondentene hadde et positivt inntrykk av. Hvorvidt denne målingen medfører riktighet, er vanskelig å si. Det er vanskelig i disse dager å måle folkemeningen i demokratier, trolig langt vanskeligere i diktatur.

Hva med Cuba? Er det demokratisk?

Latinobarómetro spurte om dette i 2010. På en skala fra 1 til 10, der 1 er minst demokratisk og 10 er mest demokratisk så fikk Cuba et regionalt gjennomsnitt på 3,5. Dette var ikke overraskende, lavest vurdering av alle land i regionen og USA. Det er dermed en relativt stor enighet i regionen om at Cuba ikke er et demokrati. Snittet til Latin-Amerika var 6,5 og Venezuela scorte 4,3 (når andre land vurderte det, og 7,1 når Venezuelanere vurderte spørsmålet). Cuba scorte dårligst i Chile og Panamá (2,8 og 2,7), og best i Guatemala og Nicaragua (4,5 og 4,6). Om man isolerer inn på hvor mange som mener Cuba er ikke-demokratisk (svarkategoriene 1 og 2, altså de to laveste), så mener 36% av respondentene i alle land at Cuba ikke er et demokrati. Interessant nok mener hele 55% av Venezuelanerne at Cuba ikke er demokratisk, mens kun 19% mener dette i El Salvador og Guatemala. I så måte har jeg mine ord i behold når jeg sa på NRK Ytring søndag 27. november at det trolig ble feiret i Caracas også (og ikke bare i Florida) da beskjeden om Fidels død kom.

Riksrett og presidentsystemer i Brasil og andre steder

(Jeg sendte en noe kortere versjon av denne til kronikkavdelingen i Dagbladet, men fikk ikke svar så her kommer den på min blog i stedet - skulle noen være interessert i litteraturreferanser for påstander om forskning og forskningsresultater jeg refererer til i teksten, vennligst ta kontakt.)

Einar Hagvaag kommer i Dagbladet den 1. september med betimelig kritikk av den politiske eliten i Brasil når han skriver om Dilma-saken, men han tar feil når han skriver at man ikke kan sparke en president av politiske grunner i et presidentsystem, men kun når "presidenten misbruker Grunnlovens fullmakter".

Politisk motiverte avsettelser gjennom riksrettssaker og andre tilsvarende prosedyrer har vært brukt før i flere land i Latin-Amerika i moderne tid. Faktisk så åpner flere grunnlover for at presidenter på ulike vis kan holdes politisk ansvarlige for sine handlinger slik som i parlamentariske regimer, så lenge et stort nok flertall (ofte 2/3) ønsker det. I praksis er hovedforskjellen mellom regimetypene på dette området ikke om årsaken for avsettelsen er politisk eller et lov-, eller grunnlovsbrudd, men flertallskravet.

For å ta noen eksempler: I Ecuador og Peru har nasjonalforsamlingene i overenstemmelse med sine grunnlover erklært at presidenten har "forlatt kontoret/jobben" sin ("abandonar el cargo"), og avsatt presidenter uten annen grunn enn denne erklæringen. I Ecuador i 2005 satt faktisk presidenten på kontoret da det skjedde. Dette var naturlig nok politiske avgjørelser. I 1997 ble en annen ecuadoriansk president erklært "gal" (formelt "politisk inkapabel") av parlamentet, med vanlig 50% flertall, og avsatt. Mens i Paraguay i 2012 ble dette landets president holdt politisk ansvarlig for en politiaksjon som endte med flere dødsfall. President Lugo ble fjernet via riksrett for "å ha utført sine plikter på en dårlig måte". En svært politisk dom, selvsagt, som grunnloven åpner for. I USA skulle Bill Clinton fjernes for blant annet å ha løyet under ed, motivasjonen for republikanerne var nok likevel politisk. I Venezuela i 1993 ble president Pérez fjernet for å ha stjålet penger fra statskassen til bruk i Daniel Ortegas valgkamp i Nicaragua i 1990. Motivasjonen til presidentens eget parti derimot var å kvitte seg med en upopulær leder for å bedre sjansene i neste valg. Og både opposisjonen og regjeringspartiet ønsket å stoppe Pérez sine upopulære nyliberale reformer. Grunnlover i presidentsystemer åpner formelt for å fjerne en president av politiske grunner, og reelt vil alltid politiske hensyn ligge bak evt. juridiske anklager mot en president. Det er en misforståelse (trolig basert på USAs eksempel) når det gjelder Brasil og når det gjelder andre land i Latin-Amerika at en president må ha begått et lov- eller grunnlovsbrudd for å bli fjernet fra makten. En president kan holdes politisk ansvarlig for sine handlinger av et parlament, det er Dilma-saken et eksempel på.

Riksrett heter på spansk og portugisisk en politisk dom ("juicio político"), nettopp fordi det er det det er. Politikere som dømmer en annen. Selvsagt vil politiske motiver være avgjørende for presidentens skjebne. Det gjør at populære, men korrupte presidenter overlever i embetet, mens upopulære og ikke-korrupte politikere, som Dilma Rousseff, mister jobben. Politiske motivasjoner og kalkulasjoner vil alltid være viktige. Ofte er det slik at det flertallet som kreves for å vinne fram med riksrett er omtrent det samme som kreves for å endre grunnloven (ofte rundt 2/3 flertall). Om en koalisjon har et grunnlovsendrende flertall, kan den gjøre omtrent hva den vil, også sparke presidenter på politisk grunnlag (Om det er lurt, er en annen sak). Hvordan Hagvaag, jeg eller andre mener presidentsystemer bør fungere, har dermed lite å si.

Det er ikke så overraskende at presidentsystemer i Latin-Amerika, og spesielt systemet i Brasil, utfordrer konvensjoner om hvordan disse fungerer. Forskning viser at Latin-Amerikas presidentsystemer siden uavhengigheten har skilt seg mye fra USA sitt system, og har inkludert mange trekk vi vanligvis identifiserer med parlamentariske system. Brasils grunnlov fra 1988 ble til og med i hovedsak skrevet med tanke på at landet skulle bli parlamentarisk, men dette ble stemt ned av velgerne i en folkeavstemming. At det brasilianske og andre Latinamerikanske presidentsystemer også etteraper parlamentariske prosedyrer for å sparke regjeringssjefen, passer inn i et slikt bilde om at regionens presidentsystem innehar en mellomposisjon mellom USA sitt system og de europeiske parlamentariske system. Uansett viser slike politiske avsettelser av presidenter i Brasil og i Latin-Amerika at politiske systemer endres over tid og gjennom praksis. Våre konvensjoner basert på en modell av USA om hvordan presidentsystemer fungerer, eller bør fungere, vil derfor være feilaktige. Manglende kunnskaper om Latinamerikanske grunnlover og mulighetsrommet som der eksisterer for å fjerne en president gjør at mange skriker opp om "kupp" når en president man sympatiserer med blir sparket.

Politiske avsettelser av en president rokker ved maktbalansen og maktfordelingsprinsippet, men når det kommer til slike dype og alvorlige konflikter mellom de to folkevalgte organ, vil parlamentet, så lenge flertallet er stort nok, vinne fram. Det blir ofte stygt, som i Brasil, men alternativene kan være verre. Vinner presidenten konflikten så kan det ende i at parlamentet stenges og demokratiet bryter sammen som i Peru i 1992. Dersom parlamentet ikke har rett til å sparke presidenten (gjennom riksrett eller andre måter), så kan konflikter lett ende i militærkupp som i Honduras i 2009. I Venezuela kan ikke parlamentet lenger føre riksrett mot presidenten, og det virker mildt sagt noe uheldig gitt dagens situasjon. Maktfordelingsprinsippet i flere Latinamerikanske land, deriblant Venezuela, Peru og Uruguay, er for øvrig også svekket vet at presidenten på visse vilkår, kan oppløse parlamentet. Igjen baserer vi vår kunnskap om presidentsystemer på en modell etter USA, som få Latinamerikanske land likner på.

Forskningen på området viser at slik 'kreativ' bruk av riksretten og andre presidentfall sjelden får negative konsekvenser for demokratiet. Slik sett skiller disse krisene seg veldig fra et kupp (hvis konsekvenser ble tydelige for en hel verden under og etter det mislykkete kuppforsøket i Tyrkia). I visse tilfeller kan det faktisk være positivt at parlamentet kan fjerne presidenten fordi det gir mulighet til å fjerne udemokratiske presidenter mellom valg. Hvordan det vil gå med Brasil under Temer gjenstår å se, men landet har vesentlig større problem enn krangelen om hvem som skal sitte i presidentpalasset, og riksretten mot Dilma vil naturlig nok ikke løse krisen i Brasil. Det var vel så mye økonomien som noe annet som felte Dilma, og bedres ikke denne har den potensiale til å fjerne flere presidenter på politisk grunnlag.

Flexibilisation, parliamentarisation and presidential breakdowns: lessons for Brazil

From time to time, or actually rather seldom, ones research may become relevant for real political events. With the impeachment threat looming over President Dilma Rouseff, some observers have revisited some of the arguments I made with Einar Berntzen in our article in Comparative Politics in 2008. In that article we study and categorise the many presidential breakdowns in Latin America.

Taking as point of departure Juan Linz's thesis that presidential regimes are not as well equipped as parliamentary regimes to tackle political conflicts, we argue that the presidential breakdowns rather show that presidential regimes in solving their crises seem to have overcome its deficiensies. The perils of presidentialism according to Linz were rigidity due to the fixed terms of parliament and president, and dual democratic legitimacy since both parliament and president enjoy direct democratic legitimacy. These problems make it difficult to solve conflicts between parliament and president since it is difficult to remove either institution democratically, and there is no institution that by definition decides over the other. In parliamentarism conflicts are solved by parliament (or its majority) having the power to nominate and remove the government, and the government normally, and within some set limits, has the power to call for early elections.

The article then argues that the removal of presidents before the end of the electoral term demonstrates that the fixed terms are not as fixed as we believed, and that instead of ending in democratic breakdowns, which Linz predicted, conflicts in presidential regimes in Latin America now end in presidential breakdown with democracy surviving. We further argued that some of these presidential falls resemble parliamentary modes of conflict resolution. Whereas we argued that impeachment was a presidential form of conflict resolution, since impeachment of the president is constitutionalised in most presidential regimes in Latin America, we said that other forms of parliament voting out the president resembled votes of no confidence. Types of this could be votes of incapacity, or abandonment of the presidency. The cases were here two in Ecuador (1997 and 2005), and one in Bolivia (in 2005), the latter being an example of a president losing a vote of confidence which led to presidential resignation, in addition to failed attempts such as in Peru in 1991. We further pointed to another aspect, which was the call for early elections during times of crisis as another sign of choosing parliamentary solutions to presidential crises. This latter aspect has often gone unnoticed. We counted (back in 2008) early elections in Bolivia (twice), Dominican Republic, Argentina and Peru. In the article Einar Berntzen and I interpreted rather positively these presidential breakdowns (or interrupted presidencies as we call them) since they did not end in democratic breakdown, and we argued that the flexible solutions (not always envisioned constitutionally at the time) had helped avoid full democratic breakdown.

After our article, the use of impeachment has gone from only dealing with unconstitutional and undemocratic behaviour (Raúl Cubas in Paraguay in 1999) and corruption, to seemingly deal with more strictly political matters in the case of President Lugo in 2012, and Dilma Rouseff in Brazil today. With Mariana Llanos and Detlef Nolte, we analysed the fall of President Lugo highlighting the aspect of the politics of impeachment. In this case Lugo did not fall because he was corrupt, but because 2/3 of Congress argued he did not perform his duties well. Using political motives to spur an impeachment process could then also make impeachment procedures resemble a type of vote of no confidence used in parliamentary regimes, and one could argue that impeachment was used "parliamentary-style". In Brazil today, it also seems that impeachment is much more politically motivated than in the case of for instance Collor in 1992 (a case of corruption), and therefore many have argued that impeachment is not warranted in this case. Again we see impeachment used as a vote of no confidence, but with a 2/3 bar rather than 1/2.

Pérez-Liñán revisited the parliamentarisation arguments in an article in La Nación where he pointed out, correctly, that an impeachment is not a vote of no confidence, and this is also one reason the current efforts to impeach Dilma have been criticised. Originally, as I mentioned, we never thought of impeachment as a form of vote of no confidence, or parliamentarisation, but in the cases of Lugo and Dilma impeachment resembles votes of no-confidence. As such these two cases may strengthen our original argument that presidential regimes copy parliamentary regimes when solving conflicts, even though impeachment as vote of no-confidence may be harder to defend normatively for the very reasons Pérez-Liñán mentions (but is still better than our the alternative outcomes provisioned in the literature we discussed in our article: democratic breakdown). At any rate it is interesting to observe that presidentialism as we thought it, is evolving even though we may disagree with its direction. (For pragmatic reasons, however, I find that if a 2/3 majority in both chambers are willing to remove the president I think they should be allowed to do so no matter the reason. This is simply because if 2/3 of the representatives want the president removed, the president is most likely not able to govern anyway and her/his survival may then secure un-governability. A new president, all else equal, should have a higher probability of obtaining congressional majorities). 

But, if we are to revisit the flexibilisation or parliamentarisation argument for the current crisis in Brazil, I much rather suggest considering one of the parliamentary formula we actually discussed: that of holding early elections (for congress and president). Early elections, however, is not envisioned constitutionally, and requires constitutional reform. Further, parliamentarians are not known for voting in favour of something that will leave them without (a well-paid) job. The solution is therefore maybe unlikely, but one could promise parliamentarians immunity in exchange for early elections, which would increase parliamentarians' incentives. Early elections instead of just impeaching Dilma has the benefit of sharing the blame equally between parliament and president which seems on the face of it more just in the case at hand (because in Brazil no one is without sin even though everyone casts stones). Several observers, including The Economist, have already suggested it, and it seems a somewhat more just solution than putting all blame on Dilma. 

Another criticism of the impeachment solution is that the removal of the president in Dilma's case will not solve much. I agree. This has to do with the type of crisis in Brazil. Should Dilma fall the lava jato scandal and investigation will still be there, and more importantly the poor economic performance will not automatically go away with Dilma. In another article on the topic I point out that presidential breakdown - the early removal of the president - seemed to have worked well (that is stabilising the political situation and avoiding more breakdowns) when the crisis is related mainly to the person inhabiting the presidency (for instance corruption in the case of Collor). Then you "solve" the problem by removing the president, and people protesting in the streets go home. Presidential breakdown also seems to have worked well when the president has been of the semi-authoritarian type such as Fujimori in Peru or Balaguer in the Dominican Republic. Again the motive for people going into the streets is removed with the removal of the president, and in these cases removing the president also holds the benefit of democratising the country (Venezuela today could become a similar case). However, when the problems have been political and/or economic, or both, such as in Ecuador and Bolivia in the early 2000s, and in Brazil today, then removing the president does not solve all that much (even though democratic breakdown has been avoided). The underlying problems persist, people will come out in the streets again, and often instability continues (think Bolivia and Ecuador in the years before Morales and Correa took over). Things tend to stabilise first after a new president implementing a policy switch have come into power. This occurred right away in Bolivia in the 1980s with Paz Estenssoro and also in Argentina with Menem (no more presidential falls), but took some time and some more presidential falls in Bolivia and Ecuador in the 2000s.

Taking lessons from these more politically motivated presidential breakdowns we find that a potential successor to Dilma may quickly also be in peril unless he manages to drastically change the political and economic course of the country in a manner that sufficiently satisfies people and encourages them to home rather than taking to the streets.

Some of my articles on the topic

Marsteintredet, Leiv (2014). Explaining variation of executive instability in presidential regimes: Presidential interruptions in Latin America.  International Political Science Review.  ISSN 0192-5121.  35(2), s 173- 194 . 

Marsteintredet, Leiv, Mariana Llanos & Detlef Nolte. 2013. Paraguay and the Politics of Impeachment. In Journal of Democracy 24(4), October (pp.110-123).

Marsteintredet, Leiv & Einar Berntzen (2008). Reducing the Perils of Presidentialism in Latin America through Presidential Interruptions. In Comparative Politics 41(1), October (pp. 83-101). 

Hva er et kupp?

I disse tider der President Dilma Rouseff i Brasil muligens mister makten gjennom en riksrettssak og mange nå snakker om et kupp i landet, er det på tide å minne om den operasjonelle definisjonen av kupp i Latin-Amerika.

For analytikere og utenforstående:
Når en politiker eller et politisk parti du sympatiserer med mister makten.

For politikere:
Når du selv mister makten.

Den sosiale situasjonen i Venezuela

I den forrige posten tok jeg opp den økonomiske situasjonen i Venezuela. Bildet er dystert, det kan gå mot konkurs, og landet kan overleve konkurs kun dersom regjeringen er villig til å ignorere de sosiale konsekvensene.

Jeg lovet også i den forrige posten å ta opp flere spørsmål NRK stilte, men som det ikke ble tid å svare på. Nå har det kommet til hvordan situasjonen er for vanlige folk i Venezuela, altså de sosiale konsekvensene.

Mange har skrytt av den Bolivarianske revolusjonen, satt i gang av Hugo Chávez i 1999, for dets fokus på sosiale og økonomiske ulikheter, fattigdomsreduksjon, enklere tilgang til helsetjenester for hele befolkningen m.m. Det er ingen tvil om at revolusjonen etter hvert kunne vise til resultater her. Mens regimet de første 4-5 årene klart underpresterte (blant annet grunnet lave oljepriser og et dårlig utgangspunkt arvet av det forrige regimet), så ga oljeboomen fra 2003 og utover økonomisk handlingsrom til å overføre midler til den fattigere delen av befolkningen. Likevel var ikke resultatene selv i de beste årene veldig imponerende tatt i betraktning oljepriser på rundt 100 dollar fatet.

I følge CEPAL så gikk fattigdommen ned fra over 48% i 2002 til 25% i 2012 - for deretter å stige til 32% i 2013 (det siste året som er registrert i statistikken). I samme periode gikk ekstrem fattigdom fra 22% til 7% og steg til 10% i 2013. I denne perioden gikk også ulikhetene og arbeidsløsheten ned.

Forskeren Samuel Freije kommer riktignok i et bokkapittel i boka "Venezuela before Chávez" med noen advarende ord (for de som kan spansk så kan man lese artikkelen kapittelet er basert på her).
1) Det er en økende grad av manglende data i husholdningsundersøkelsene disse tallene er basert på etter år 2000 (s. 233 i "Venezuela before Chávez").
2) Redistribusjon er trolig basert fullstendig på oljeinntekter gjennom sosiale utgifter for staten, ikke på et progressivt skattesystem eller gjennom økt effektivitet (s. 225 og s. 233).
3) Dette betyr, og her siterer jeg: "If the rents from oil production were to stagger...social policies will require new funding. Foreseeable alternatives to oil-related fiscal proceeds such as nationalization of other industries, higher income or consumption taxes, and larger collection of social security contributions may all be detrimental for capital accumulation. It is not what redistributive conflicts may harshly affect future economic prospects for Venezuela" (s. 233).

Om punkt 3 kan vi nå si at ikke bare har oljeinntektene stoppet opp, de har falt dramatisk. Økte skatter på andre områder, i tillegg til annen økonomisk politikk (nevnt i forrige blogg), har drastisk redusert ikke-olje-relaterte innekter, og økte skatter vil dermed ikke gi særlig økte inntekter. Når de sosiale gevinstene er fullstendig basert på økte oljeinntekter så må vi kunne forvente store sosiale kostnader med kraftig reduserte oljeinntekter. Problemet for revolusjonen og dets uttalte mål om fattigdomsbekjempelse og sosioøkonomisk utjevning er at sosiale overføringer tenderer til å korrelere med BNPs vekst og fall, og dermed synker de sosiale overføringene nå i disse dager når de trengs som mest. De siste punktene er underbygget i denne rapporten av María Gabriela Ponce og Lissette González, som i sin rapport også støtter særlig opp om punkt to og tre over. 

Ponce og González sin rapport er også interessant med tanke på "misiones", som var Chavismoens sosiale prosjekt knyttet til utdanning (Misión Robinson, Ribas og Sucre), subsidier av matvarer (Mercal) og helsetjenester (det mest kjente, Barrio Adentro), blant andre. Misiones kom i gang midt under den politiske krisen fra 2002 til 2004, og ble nærmest parallelle institusjoner knyttet vertikalt til President Chávez på siden av det vanlige utdannings- og helsevesen som inntil da hadde eksistert. Misiones var også vel så mye politisk motivert som sosialt motivert, og Ponce og González viser til hvordan overføringer til sosialbudsjettet (innen de ulike områdene) konsentreres om valgår. Misiones, særlig Barrio Adentro, ble veldig populære, men det er noe uklart hvor bra de har fungert. Systemet har vært lite transparent, og staten har fokusert mer på å produsere tallmateriale (antall pasienter behandlet, antall boliger bygget) enn å vise til kvalitet i tjenester. 

De seneste årene har Gran Misión Vivienda, et boligbyggeprosjekt for fattige startet i 2011, vært det store fokuset, og i valgkampen sa Maduro at om de ikke hadde greid å bygge en million boliger innen nyttår 2015, skulle han ta barten. Mirakuløst nok greide regjeringen, hevdet den, å øke farten i boligbyggingen på høsten 2015, og nådde målet. Det er to ting å merke seg riktignok. Økonomiske tall publisert av sentralbanken antyder en nedgang i byggeindustrien på 23,8% i 2015 - dette tallet stemmer dårlig med en rekordhøy boligbygging. Det andre er hvordan Gran Misión Vivienda får fram det klientelistiske og politiske ved de sosiale tiltakene i Venezuela (dette er ikke unikt for Venezuela, men Venezuela er likevel ganske ekstremt i en latinamerikansk kontekst). I valglokaler knyttet til GMV boligprosjekter fikk sosialistpartiet til Maduro i valget den 6. desember 85,5% av stemmene mot opposisjonens 12,2% av stemmene. Og dette var et fantastisk resultat for opposisjonen. I tidligere valg i 2012 og 2013 har sosialistpartiet i samme valglokaler fått mellom 95 og 97% av stemmene (se en meget god analyse her). Så har du fått bolig av Chavismoen stemmer du på Sosialistpartiet, eller omvendt: du får ikke bolig av GMV med mindre du er en støttespiller for Sosialistpartiet. Dette er en viktig grunn til at en av opposisjonens viktigste lover er å gi mottakere av bolig i GMV privat eiendomsrett - opposisjonen ønsker å omgjøre disse til uavhengige velgere (du driver ikke kampanje mot Maduro om du bor i en GMV bolig siden du da fort kan miste denne), og vinne stemmer blant denne gruppen av stort sett fattige. Misiones har dermed vært gode elektorale og politiske verktøy, men som vi ser under, har disse trolig hatt mindre effekt som fattigdomsreduserende sosiale tiltak.

Vi vet litt om konsekvensene av den økonomiske krisen som nå pågår. Siden den Venezuelanske staten, eller det Venezuelanske Statistisk Sentralbyrå, INE, i en to årsperiode sluttet å publisere resultater fra sine husholdningsundersøkelser, tok forskere fra tre venezuelanske universiteter tak i saken og laget sine egne fattigdomsundersøkelser basert på de samme fattigdomsdefinisjonene som UNDP og INE har brukt. Dette gir mulighet for å se på fattigdomstrender og for å sammenlikne ulike studier over tid i Venezuela.

ENCOVI undersøkelsen viser en brutal stigning i fattigdommen de to siste år når inflasjonen har vært på sitt høyeste. Allerede fra undersøkelsen i 2014 ble dette slått stort opp siden fattigdommen nå var høyere enn under perioden før Chávez. Fattigdom måles her for øvrig som en sammenlikning mellom inntekt og et estimat av prisene på matvarer og andre varer som anses nødvendige for å få i seg en normal mengde med kalorier (for forklaring og definisjon av fattigdomsmål, se denne rapporten på spansk). Har du inntekt høyere enn dette estimatet av nødvendige utgifter, er du ikke fattig, har du det ikke, er du fattig. ENCOVI undersøkelsen har estimert inflasjonen til 170% - et moderat estimat siden inflasjonen var på 200% i 2015 og hva gjelder matvarer var den på 300%. Dette målet er ekstremt sensitivt for inflasjon - særlig så høy inflasjon som Venezuela opplever i dag - og dermed er ikke en økning på over 20 prosentpoeng på ett år så urealistisk. Tallet på 75,6% fattigdom er også støttet opp av en undersøkelse utført av Venebarómetro. Her har man ikke nøyaktig målt fattigdommen knyttet opp til en klar definisjon av fattigdom, men spurt befolkningen om inntektene holder til å kjøpe mat - et spørsmål som minner om fattigdomsmålet i ENCOVI-undersøkelsen. 79% svarer de ikke har nok penger til mat hver måned, altså så vidt høyere enn hva ENCOVI-kommer fram til, og 9 av 10 sier de kjøper mindre mat enn før (for flere tall om mangelfull nutrisjon, se dette intervjuet).

Den strukturelle fattigdommen (NBI etter sin spanske forkortelse - knyttet til tilgang til skole, adekvat boligstandard, vann/kloakk, og hvor mange personer i hjemmet pr inntekt), har økt fra 2014 til 2015 fra 21,3% til 29,1% i følge den samme ENCOVI-undersøkelsen. Det er en stigning på 48% på et år, og er kun 5 prosentpoeng lavere enn da Chávez tok over makten i 1999 da NBI-fattigdommen lå på ca. 35%. Den Venezuelanske sentralbanken, som plutselig publiserte fattigdomstall den 17. februar, hevder NBI-fattigdommen har gått ned fra 20,4% til 19,8% fra 2014 til 2015. Dette virker urimelig tatt i betraktning den økonomiske situasjonen, og ingen har funnet det for godt å kommentere disse tallene (som ble publisert sammen med inflasjonstall og andre økonomiske indikatorer som fikk all oppmerksomhet). Sentralbanken har ikke publisert fattigdomstall basert på inntekt siden 2013. Den strukturelle fattigdommen falt mye mindre under Chávez enn fattigdom basert på inntekt, og det tilsier også at Misiones som skal ta seg av den strukturelle fattigdommen, ikke har fungert like bra som andre tiltak som direkte pengeoverføringer (og subsidier) i gode økonomiske tider.

Men hva så med varemangelen og køene? Det er stor matvaremangel i Venezuela i dag, og mangel på alt annet. 8 av 10 medisiner mangler i landet, og dette skjer midt i en Zika-epidemi i regionen. Man hører lite om Venezuela og Zika, mer om Colombia og især Brasil. Det er trolig ikke pga. få smittede, men statens manglende evne til å registrere og måle om personer har Zika. Regjeringen rapporterer om ca. 4000 tilfeller av Zika, mens legeorganisasjoner stipulerer kanskje så mange som 400 000 smittede (mot ca. 30000 i Colombia).

Når det gjelder køene som flere har sett bilder av, så har Plataforma Initiativa gjort en undersøkelse høsten 2015 over hvor mange timer den venezuelanske befolkning bruker i snitt i køer hver dag for å få tak i mat og medisiner (og alt annet). Tallene er nesten ikke til å tro. 25% av befolkningen bruker inntil 3 timer i kø daglig. 25% av befolkningen bruker mellom 3 og 5 timer i kø daglig! 50% av befolkningen bruker 5 timer eller mer i kø daglig. Av disse siste bruker halvparten, altså 25% av befolkningen, ca. 10 timer i kø daglig for å dekke sine behov. Dette er tall som indikerer en desperat situasjon for befolkningen.

Fattigdommen under Chávez gikk ned, mest ned gikk fattigdommen basert på inntekt fordi staten fikk mer penger mellom hendene og brukte en del av dette til omfordeling, mens den strukturelle fattigdommen gikk noe mindre ned blant annet fordi Misiones var like mye politisk som sosialt motivert. Problemet med denne politikken var at det var som å tisse i buksene for å holde seg varm. Det gir kortvarig glede, men situasjonen etterpå blir verre enn den var før. Slik er det i Venezuela i dag og situasjonen er på mange måter allerede kritisk særlig med tanke på tilgang til medisiner og mat, men også med tanke på at situasjonen for 2016 blir verre enn for 2015. Det er uten tvil en sosial krise, og leger og andre snakker også om en humanitær krise og ber om FN-hjelp og nødsendinger av medisiner til landet.

Resultatet vi ser i dag er kanskje mer ekstrem enn forventet, men likevel ikke overraskende gitt den politikken som har vært ført de siste 12-14 årene. Ansvaret ligger hos en regjering som siden 1999 har styrt med stort flertall, og siden 2005/2006 med full kontroll over alle statsinstitusjoner. Og så lenge regjeringen får sitte videre, og fortsetter å prioritere kreditorer på Wall Street framfor å brødfø egen befolkning, så vil det bli verre før det blir bedre. Spørsmålet er hvor lenge regjeringen kan bli sittende, men det tar jeg opp i neste post om den politiske situasjonen i Venezuela. 

Den økonomiske situasjonen i Venezuela

I dag tidlig (19/2-2016), ble jeg intervjuet på NRK-radio, jeg fikk oversendt 5 spørsmål kvelden før, men tiden NRK hadde til rådighet var kun 3.15 minutter. Tenkte jeg derfor kunne svare mer utfyllende på spørsmålene i denne teksten siden det ble noe stressende på radioen. 

** Kor alvorleg er den økonomiske krisa i Venezuela?

Den økonomiske krisen er dyp og har store sosiale konsekvenser i form av økt fattigdom, sterkt fallende lønninger, mat- og medisinmangel - i tillegg til mangel på mye annet, og landet står på randen av å gå tom for penger. Situasjonen er langt verre enn for eksempel i Brasil. Til sammenlikning er den negative veksten i økonomien 3 ganger så høy i Venezuela og inflasjonen er 10 ganger så høy. 

I følge sentralbankens nylig utgitte økonomiske rapport for siste kvartal er den negative veksten i 2015 på 5,7% (den er muligens høyere), mens den i fjor var på 3,9% (per innbygger er tallene enda mer negative). For 2016 forventer man alt mellom 6 og 10% negativ vekst. Inflasjonen i samme rapport er på 180% (trolig høyere), mens for matvareprisene - som jo er det viktigste for et stort segment av befolkningen - er inflasjonen på over 300% for 2015. Venezuela har dermed verdens høyeste inflasjon for tredje år på rad. For 2016 ventes inflasjonen å nå 700%. I den private sektoren i landet falt produksjonen med 7,4% i 2015, det er ikke ventet bedre tall for 2016. Underskuddeet på statsbudsjettet var på 18 mrd USD i 2015 (økonomene Hausmann og Santos rapporterer om 26 mrd USD underskudd i 2015), noe som utgjør et sted mellom 15 og 20% underskudd. Faktisk har ikke statsbudsjettet gått med overskudd siden 2005, og hatt et snitt på underskuddet på over 10% årlig siden 2010. 

Selv om de økonomiske problemene har sine årsaker i dype, strukturelle problemer som hvert fall kan spores tilbake til innføringen av valutakontroll i 2003 (les gjerne Cadivi Diaries om effekten av valutakontrollen), så er de umiddelbare problemene knyttet til fallet i oljeprisene og tilbakebetaling av utenlandsgjelden. De siste par årene har oljeprisene falt fra ca. 100 dollar fatet til omtrent 30 dollar fatet. Siden oljeeksport står for omtrent 95% av Venezuelas inntekter betyr dette et dramatisk fall i inntekter. Hittil har gjelda, som økte 5 ganger i perioden 2004-2015, blitt betalt av de relativt høye oljeinnektene, ved redusert import og ved å tære på statskassen. Men nå er oljeinntektene i bunn, importen kan vanskelig reduseres mer fordi da begynner folk å sulte (omtrent all mat er importert og subsidiert av staten), og statskassen begynner å gå tom. 

Scenarioet for 2016 er at landet vil få ca. 22 mrd USD i oljeinntekter (med nåværende oljepriser) og må betale lån på mellom 10 og 16 mrd USD (de siste 6 mrd kommer an på om Kina vil utsette sitt krav). Det gir 12 mrd USD til å importere matvarer (men det er før man trekker fra ca. 4 mrd USD til import av olje nødvendig for å blande ut i den Venezuelanske for eksport). Problemet er at i kriseåret 2015 som har gitt stor mangel på alle varer, lange køer og eksploderende priser på svartebørsen for befolkningen, så importerte Venezuela varer for 50 mrd USD (tallene kommer fra denne artikkelen). Venezuela har nå rundt 16 mrd USD i valutareserver, 2/3 av dette i gull (trolig noe mindre i dag siden landet forsøker å selge - eller leie ut - en del av gullreservene for å betale en del av gjelda nå i februar). Om Venezuela bruker alle sine reserver i 2016 så gir det kun import for 28 mrd USD, ned fra 50 i 2015 og ned fra 75 mrd USD i 2012. Om matvare-, medisin- og varemangelen var stor i 2015 med en import til en verdi av 50 mrd USD så kan man tenke seg hvor stor den vil bli i 2016 med en import på 28 mrd USD. Noen kommentatorer snakker om en humanitær krise som resultat. 

Men om Venezuela velger denne strategien, hva så med 2017? I 2017 må Venezuela ut med mer enn 10 mrd USD i gjeldsbetalinger, og vil i tilfelle ikke noen reserver å trekke på. Det gir med nåværende oljepriser en mulig import på ca. 11-12 mrd USD. Situasjonen var en tilnærmet katastrofe med import på 50 mrd USD, og det er umulig å forestille seg en import på 1/4 av dette. En konkurs for Venezuela og for det statlige oljeselskapet er derfor ikke usannsynlig i 2016 eller 2017 (mange økonomer har spådd dette lenge, men tatt feil - en av årsakene ligger nok i en undervurdering av regjeringens vilje til å redusere importen for å betale gjelden). 

Hva så med de annonserte tiltakene onsdag? Bensinprisene vil spare landet for utgifter på ca 2 mrd USD, men fremdeles er bensinprisene, på tross av en 6000% økning, verdens billigste og høyt subsidiert. En liter 95 oktan koster nå 50 øre literen. Andre tiltak var en devaluering av valutaen på fra 6.3 til 10 Bolivar for en dollar (reell markedspris er over 1000 Bolivar for en dollar), reduksjon fra tre til to offisielle valutaer (den andre skal flyte, men ligge på ca 200 Bolivar for en dollar - det store spørsmålet er hvor mye dollar som blir tilgjengelig for denne prisen), en økning i minstelønnen på 20% og restrukturering av statlige matvarebutikker og distribusjonsapparat. Problemet med disse tiltakene er at de ikke øker ikke-oljerelatert produksjon (f.eks. innen jordbruk så landet kan produsere mer mat), og ikke øker landets inntekter. De er dermed trolig lite til hjelp i den nåværende situasjonen. 

På toppen av disse problemene så kan ikke Venezuela låne penger internasjonalt. Eller det vil si, landet kan låne penger, men risikoen er nå så stor så rentene vil ligge på godt over 30%. Ingen vil investere i landet fordi det er ingen tiltro i markedene eller hos andre lands regjeringer til Maduro-regjeringen og dets kontroll over økonomien eller landet. 

** Kvifor har oljeprodusenten Venezuela kome so skeivt ut?

Dette henger sammen med at landet levde over evne i de gode tidene fra ca. 2005-2013, og den statlige inngripen i økonomien som har kvelt private produksjon og private virksomheter og gjort landet enda mer oljeavhengig (fra 84% av eksport i 2004 til 95% i dag). 

Mens land som Norge (og Bolivia for den saks skyld) har opprettet fond i gode tider, så økte Venezuela gjelden sin fra ca. 30 mrd USD i 2004 til i dag ca. 180 mrd USD. Pengene gikk til korrupsjon (som sammen med kapitalflukt er stipulert til 475mrd USD) og sosiale tiltak som helsevesen for fattige, fattigdomsreduksjon, osv. Mens oljeprisene var på over 100 dollar fatet så levde regjeringen som om oljeprisene var på 180 dollar fatet. Gjelden er dermed blitt ekstremt vanskelig å behandle med oljepriser på under 30 USD fatet. 

Det er likevel de statlige reguleringene sammen med valutakontrollen som er de største strukturelle problemene. Priskontroll har gjort det ulønnsomt å produsere varer lokalt, og privat sektor har blitt redusert betraktelig de siste 10 årene. Statlige overtakelser av jord, matvarebutikker, distribusjonsledd, osv. har vist seg å være veldig lite effektivt og har skapt mangel på matvarer og andre varer lenge før oljeprisene falt. Varemangelen begynte for alvor å stige i 2012 mens oljeprisene fremdeles lå på 100 dollar fatet. 

Valutakontrollen har hatt kapitalflukt som en stor kostnad, ekstremt stor korrupsjon (her er en veldig god forklaring på hvorfor valutakontrollen fører til korrupsjon og er en direkte årsak til varemangelen i landet) og manglende muligheter for import av varer som en annen. I dag står staten for 2/3 av all import, mens private (uten tilknytning til regimet) sliter med å importere reservedeler til fabrikker, vanlige varer som bilbatteri, og maskiner og deler til maskiner til helsevesenet som røntgenmaskiner, materialer til medisinproduksjon, osv. Årsaken er at private aktører og i sterkere grad også staten, ikke har tilgang til dollar for import med mindre de går på det svarte markedet. Gjør private aktører det så importerer de varer til tap fordi priskontrollen baserer seg på offisielle dollarpriser, og forskjellen er enorm. 

** Kva vil skje dersom Venezuela går konkurs og ikkje kan betale gjelda si?

Det er vanskelig å si. En av årsakene til at Venezuela har opprettholdt sine forpliktelser er knyttet til oljeøkonomien til landet. Skulle landet gå konkurs så står Venezuela i fare for at kreditorer vil konfiskere skip som har venezuelansk olje, CITGO (den venezuelanske bensinstasjonkjeden i USA), og andre verdier landet måtte ha i utlandet. Det medfører en stor risiko for alle som skal kjøpe venezuelansk olje skulle landet gå konkurs. Venezuela lever av kun en ting og det er oljeeksport, en "konkurs" vil få utrolig store konsekvenser. Regjeringen har derfor vært mye mer villige til å betale gjelden sin enn andre land i tilsvarende situasjon (se Francisco Rodríguez sin mye bedre analyse her etter ca. 55 minutter). 

Men nå er altså spørsmålet mer om evne enn om vilje. 

Det var også noen flere spørsmål som var politiske, men de får jeg ta opp i en senere post.