Venezuela 2015: Look to The Dominican Republic, not Peru

So, I blurted out on twitter (@leivm_academic) today that the apparent deal that Henry Ramos Allup (HRA) and MUD made with the Maduro/Cabello regime on "re-suspending" the three "suspended" representatives from the state of Amazonas reminded me much more of the 1994 and 1978 debacles in the Dominican Republic than the 1992 "autogolpe" of Fujimori in Peru. Andrés Malamud (@andresmalamud) challenged me to explain why and I kind of tried, but not satisfactorily. The background to this is well-known for many. On December 6 the opposition won two-thirds majority in the National Assembly, which the regime tried to strip away after stuffing the already politically stuffed Supreme Court with 13 new members, and then crying fraud to the Electoral Chamber of the new Supreme Court, which "suspended" four representatives from Amazonas on allegation of fraud. Three of these representatives belonged to the opposition, one to the PSUV. First the opposition went head-on and swore the representatives in (at least the three belonging to the opposition), but after threats of having the Supreme Court taking over the legislative functions, and the Supreme Court arguing that any action coming out of the National Assembly with the three Amazonas representatives present would be null and void, and that the leadership of the newly elected National Assembly was in contempt of the Supreme Court for not executing its order, the National Assembly backed down and the three Amazonas representatives.

Anyway, several people have mentioned Peru on twitter and in other comments when referring to or trying to find a comparable situation to the current crisis in Venezuela. But, I think the differences are greater than the similarities. The Peru 1992 "autogolpe", which inaugurated the first authoritarian and then later the electoral (or competitive) authoritarian period in Peru (until 2000) was the result of a head-on conflict between parliament and the president that the president won when Fujimori (supported by the military) ordered the parliament closed. This move turned out to be highly popular in Peru at the time. In my view, there is not much that resembles the pre-1992 Peru in Venezuela right now. First of all, Peru before 1992 was democratic - it turned authoritarian with the autogolpe. Venezuela is clearly electoral authoritarian the way that concept is defined and if considered democratic, Venezuela is much less so than Peru before 1992. Second, Fujimori was popular and maybe became more popular by closing parliament. It is highly unlikely that Maduro would become very popular should he effectuate the threats made by Capello and Maduro himself. In Peru the autogolpe occurred 2 years after parliamentary and presidential elections, in Venezuela elections occurred a month ago. And thirdly, Venezuela is not there yet. The deal made yesterday may have avoided the Fujimori-autogolpe track (for now). So, apart from there being a clear conflict between parliament and the presidency, the regimes are different, presidential support is starkly different and the outcome is (for now) different.

But, the deal which involved the opposition accepting a type of legalistic post-electoral fraud that stripped MUD from its 2/3 majority in the National Assembly, probably in order to avoid a full institutional breakdown in a context in which the Maduro-regime controlled fully the justice sector and probably also the army, resembles what occurred in the Dominican Republic in 1978 and also partly what occurred in 1994.

In 1978, the semi-authoritarian president Joaquín Balaguer had ruled for 12 years, and he and his conservative Reformist party lost the presidential and parliamentary elections in May that year. Balaguer, who as a politician was so cunning and smart that he'd make Chávez look like an amateur, ruled what may be the first (modern) electoral authoritarian regime in Latin America. He won by fraud and intimidation of the opposition in 1966, and although popular his regime, like Chávez's regime, continued authoritarian practices during elections in 1970, 1974 (when the opposition withdrew from the contest) and in 1978. In 1978, however, the opposition party (PRD), won the presidency and majority in both chambers of parliament. I will not go in to details about the details of events here, but after it became relatively clear that the opposition would win, Balaguer and the army stopped the vote count on the eve of the election, and threatened with a military coup. Under heavy international pressure (USA, OAS, Venezuela and in particular AD - in the Dominican Republic Carlos Andrés Pérez is considered somewhat of a hero actually), this was during the Carter-presidency, the Balaguer regime and the military backed down, but only after having robbed the PRD of the majority in the Senate and various seats in the Lower Chamber. The price for taking the presidency, and avoiding a complete breakdown, was continued control for the Balaguer party (Partido Reformista) over the Senate which by majority decision elected the Supreme Court. This way Balaguer and his supporters were secured immunity and impunity for corruption and human rights violations during the twelve year rule from 1966 to 1978.

In 1994, blatant electoral fraud and a Central Electoral Board "owned" by Balaguer (who came back to the presidency in 1986 and ruled in a somewhat more democratic, but still electoral authoritarian fashion), secured Balaguer a "victory" in the presidential election, and deprived the PRD (again) a majority in the Senate. The latter was important again for securing impunity and immunity for crimes during the 1986-1994 stint in power. Again international pressure (USA, OAS) forced a deal, which this time shortened Balaguer's fraudently won presidential term to two years, and a constitutional reform banning reelection and (later) judicial reform and electoral reform to secure a more level playing field. In this case, a complete breakdown was an outcome, but rather by the PRD going to the streets to try to remove Balaguer through social protests.

The Dominican cases are in some instances clearly different from today's Venezuela. In the DR we are dealing with both presidential and parliamentary elections, in Venezuela only parliamentary elections. Nevertheless, given the opposition's promise to remove Maduro the stakes are similar. In the Dominican Republic, a much smaller country, the international pressure for respecting democracy was much higher and international actors had probably higher potential leverage than in Venezuela.

But in other instances, there are similiarities and more so than between Venezuela and Peru ca. 1990-1992. Both regimes are electoral authoritarian, both regimes experience post-electoral crises caused by a regime not willing to cede power and bow to the popular will, in all three cases democracy is violated by a deal struck between the opposition and regime that weakens the opposition  and strengthens the regime's position (compared to the mandate given by the voters), in all cases the use of legal institutions controlled by the regime were used to create a "legal" solution, in all cases a total breakdown of the institutions (and potential use of violent force) was the alternative without a deal.

In the Dominican Republic international pressure for (liberal) demoracy was crucial in both 1978 and 1994, and without it is difficult to see that the opposition would have gotten anything. One may wonder then what the presence of an OAS electoral mission, USA on the ball and real regional pressure for the respect of democracy could have done in the Venezuelan election and its current aftermath. OAS would most likely have been able to publicly defend electoral result (UNASUR is SILENT today), and together with solid pressure from neighbouring countries the costs of the Supreme Court sentences might have risen enough to avoid them.

The second point is that both 1978 and 1994 are considered democratic transitions in the Dominican Republic. Electoral loss for an electoral authoritarian regime signified in both cases some sort of transition to a more democratic situation. This is also a likely outcome in Venezuela (especially since the economy is fast digging the regime's grave and current economic policies are bringing a steam shovel to aid digging it quicker). In Peru, on the other hand, the 1992 debacle signified a breakdown of democracy. A warning here is that both Dominican transitions are considered by Jonathan Hartlyn and others as failed opportunities, since the outgoing regime (Balaguer) managed to keep control of important institutions and thus hinder a full break from the previous modus operandi of doing politics (and hindering any type of transitional justice). Despite the political deal just made, a clearer break is more likely in Venezuela than in the DR (unless the situtation ends in an autogolpe after all), but this is due to the economic situation that undermines regime support rapidly, and the option of a recall-referendum.

Should the Maduro-regime survive for three more years, however, and keep its control the judiciary, military (a question here of course is who controls who) and the electoral authorities, then we are dealing with one of the first cases of an electoral authoritarian regime with a minority in Congress. That could be quite interesting to follow.

At any rate, if you want to look at somewhat similar cases for analysing the Venezuelan post-electoral conflict, look to the Dominican Republic, not to Peru and the autogolpe of 1992. If you still want to look to Peru, then look to 2000 where Fujimori fled to Japan some months after having fraudulently won a presidential elections.

Venezuelas demokratiske test

Denne teksten skulle ha stått på Bergens Tidendes sider søkndag 6. desember, men ved en feil (i BTs redaksjon - ikke vår feil) så kom den ikke.
Legger derfor ut denne nå fullstendig ikke-aktuelle teksten her nå - skrevet av Audun Solli og meg selv. Svaret på det siste spørsmålet er JA - og for øvrig mer så enn før den 6. desember.

Venezuelas demokratiske test

Av:

Leiv Marsteintredet

Audun Solli

Debattene om Venezuela er et demokrati har vært lange og harde i Latin-Amerika så vel som i Norge. Ved parlamentsvalget den 6. desember får vi trolig svaret. Demokrati måles til syvende og sist ved at regjeringer er villig til å gi fra seg makten når et flertall av folket ønsker det, og med meningsmålinger som viser en ledelse for opposisjonen med 20-30 prosentpoeng, er parlamentsvalget i realiteten en folkeavstemming over Chavista-regimet og President Nicolás Maduro.

Et omstridt regime

Venezuela gjennomgår en formidabel økonomisk og sosial krise som nå også truer Chavista-regimet stiftet av Hugo Chávez i 1998. Inflasjonen er på 190% og BNP faller med 10% i år, matkøene er lange og fattigdommen er raskt stigende. Uten en karismatisk og energisk Chávez ved makten, har regimet raskt mistet popularitet. For første gang utfordres regimet  i valgurnene..

Da Chávez kom til makten tok han raskt et oppgjør med det tidligere demokratiske regimet, og ønsket å etablere et nytt demokrati med nye arenaer for demokratisk deltakelse. Ikke noe annet land i Latin-Amerika har gjennomgått så radikale endringer som Venezuela de siste 15 årene. Chávez endret også det internasjonale landskapet i regionen og forsøkte å svekke USAs rolle og drive regionen mot venstre politisk.

Mens store deler av venstresiden hyllet Chávez for hans reformer, så kritiserte høyresiden ham like sterkt for akkurat det samme. Reformene hadde som mål å skape et radikalt, ikke liberalt, demokrati som kunne gjennomføre sosiale reformer raskt og effektivt. I mange år kunne også regimet vise til gode resultater med inkludering av nye grupper i demokratiet, redusert fattigdom og ulikhet, og Chávez vant valg etter valg. Regimets suksesser har vist seg lite bærekraftige.

Et demokratisk valg?

President Maduro har sagt at revolusjonen ikke vil gi fra seg makten koste hva det koste vil. Hans uttalelse kan være et valgkamputspill, og mye kan endre seg på kvelden den 6. desember. Uttalelsen gir likevel grunn til å betvile regimets demokratiske hensikter. Betingelsene for demokrati har forverret seg siden Chávez død.

Opposisjonen har lenge klaget på at regjeringen driver skittent spill. De har gode argumenter. I et 18 siders langt brev fra Generalsekretær Luis Almagro i Organisasjonen av Amerikanske Stater til Tibicay Lucena, leder av det venezuelanske valgorganet, kritiseres valget i harde ordelag. Almagro påpeker begrensninger på ytringsfriheten, diskvalifisering av opposisjonskandidater, bruk av statlige ressurser i valgkampen, endring av spillereglene underveis, manipulasjon av folketallsdata for å øke antall mandater i chavista-dominerte områder, unntakstilstand i tre delstater som begrenser bevegelses- og forsamlingsfrihet, manglende internasjonal valgobservasjon og fengselsdommen mot opposisjonslederen Leopoldo López etter protestene mot regjeringen i 2014.

Hvorfor vil opposisjonen delta under så dårlige vilkår? Svaret ligger i opposisjonens solide ledelse på meningsmålingene og dets dårlige erfaringer med ikke å spille etter regimets regler. I 2006 under mye mer rettferdige forhold enn i dag, boikottet opposisjonen parlamentsvalget i et mislykket forsøk på å diskreditere Chávez-regimet. Det slo hardt tilbake på opposisjonen som framsto som udemokratisk. De langvarige protestene i fjor ledet av nevnte López gjorde også opposisjonen mindre populær, og styrket regimet midlertidig. Venezuelanere vil ha endring, men kun gjennom valg. Dette gjør at opposisjonen nå trosser forholdene og satser alt på å fjerne regjeringen med demokratiske midler.

En demokratisk test for begge parter

I følge statsviteren Adam Przeworski, er den ultimate testen på et demokrati om regimet aksepterer å tape i valg og gi fra seg makten til opposisjonen. Parlamentsvalget 6. desember er i realiteten en folkeavstemming over Chavista-regimet. MUD er en samling av over 20 politiske partier som kun forenes av at de har en felles "fiende" de ønsker vekk. Med et flertall i ryggen vil opposisjonen bruke sin makt på å forsøke å få kontroll over høyesterett for å føre en riksrettssak mot president Maduro eller fjerne ham gjennom folkeavstemming i 2016. Regimets overlevelse står på spill.

Men valget er også en test for opposisjonen. Venezuela er fremdeles et land av misfornøyde Chavistaer, og får ikke opposisjonen flertall (etter en rettferdig opptelling av stemmene), blir spørsmålet hva MUD gjør. På tross av svært ulike vilkår, så har opposisjonen ved å delta i valget, akseptert de nåværende spillereglene. Det blir derfor vanskelig å klage i etterkant. Aksepterer ikke MUD valgresultatet, vil opposisjonen igjen miste sympati, og framstå som mindre demokratisk enn regimet det ønsker å fjerne for å demokratisere Venezuela. 

Den 6. desember kan et av de mest omstridt politiske regimene i Latin-Amerika i moderne historie gå mot slutten. Det vil sende ringvirkninger langt utover Venezuelas grenser. Det store spørsmålet blir likevel: Er Venezuela fortsatt et demokrati 7. desember?

Drap eller trafikkdøden i Latin-Amerika. Hva er farligst? Hva hører du mest om?

Det er mye oppmerksomhet om vold og drap i Latin-Amerika om dagen. Det er med rette. Drapsstatistikkene, særlig i Mellom-Amerika, er av de høyeste i verden, og regionen kan skilte med verdens farligste land og verdens farligste byer (utenfor krigssoner). I Brasil ble over 56000 personer drept i 2014 i følge InSight Crime sin oversikt (basert på offentlig statistikk), mens i Mexico som er det landet vi hører mest om her hjemme (f.eks. her), ble ca. 20000 mennesker drept i 2014. Likevel er ikke Mexico et spesielt voldelig land i Latin-Amerika. Ser vi på drepte per 100000 innbygger så ligger faktisk Mexico i 2014 godt under snittet i Latin-Amerika (tallet for Mexico ville riktignok vært noe høyere om det store antallet forsvinninger var tatt med). I Mexico er antall drepte per 100000 på 16,1, mens gjennomsnittet i Latin-Amerika er på 22,8. Brasil som i disse dager er mer kjent for korrupsjon (og skitne OL-roareaner), har faktisk en mye høyere drapsstatistikk enn Mexico på 29 per 100000 for 2014. Landene med flest drap per 100000 innbygger i Latin-Amerika i 2014 var El Salvador med 68,6, Honduras på 66 og Venezuela med 54. Om tendensen hittil i år fortsetter for El Salvador så kan drapsraten for 2015 faktisk komme opp i over 100 per 100000, noe som er høyere enn de seneste års rekorder i Honduras på i overkant av 90 per 100000. Colombia er et annet land som er kjent her hjemme for å være voldelig, et inntrykk vi får bekreftet i Narcos, men Colombia er faktisk mye mindre voldelig enn Venezuela med sine 26,1 drap per 100000. Dette tallet er høyt, men faktisk under halvparten av Venezuela sin statistikk, Sør-Amerikas klart voldeligste land. Mens mediene her hjemme er mest opptatt av matkøene, inflasjonen og den økonomiske krisen så har Venezuela faktisk 3-4 doblet drapsvolden siden 1998 (da Chávez kom til makten). Poenget er at inntrykkene vi har om hvilke land som er voldelige ofte ikke stemmer med virkeligheten. Tallene fra 2014 (basert på ovennevnte lenke til InSight Crime) er i figuren under (tall for Argentina og Cuba mangler).

For de som tror at volden i Latin-Amerika er ny så kan det også opplyses at regionen lenge har vært  verdens voldeligste (utenom krigsperioder og krigssoner). Figuren her fra UNODC sin rapport om drap i verden i 2013 viser at Latin-Amerika lenge har ligget vesentlig høyere enn Europa og Asia når det gjelder drap (figuren er fra side 35).

Selv om det er høye drapsrater i en del land i Latin-Amerika er det ikke farlig å reise til noen av landene i regionen. Det er liten risiko for å bli drept. Likevel frykter man ofte drapsvolden nok til at man tenker seg om to ganger før man vurderer en reise til noen av landene i regionen. Skal vi frykte noe når vi reiser til Latin-Amerika bør vi heller frykte trafikkdøden enn å bli utsatt for vold. Dette er ikke bare fordi det dør flere nordmenn i trafikken i utlandet enn det blir drept nordmenn (her finnes ikke gode tall, men fra 2004 til 2014 ble 49 nordmenn drept i utlandet, mens det kanskje dør så mange som 20 nordmenn i trafikken i utlandet årlig), men også fordi Latin-Amerika også trolig er verdens farligste region trafikkmessig. Faktisk så dør det flere mennesker i trafikken enn som blir drept i 11 av 19 land i regionen. Figuren under basert på data fra UNODC og WHO over drepte (blått) og trafikkdødsfall (rødt) i 2011 og 2010 viser hvor farlig trafikken faktisk er i Latin-Amerika.

I 2010 døde ca. 109 tusen mennesker i Latin-Amerika mot 131 tusen som ble drept (i verden totalt dør over en million årlig). Trafikken dreper altså nesten like mange som volden i regionen, og er et like stort samfunnsproblem som volden selv om vi samfunnsforskere fokuserer mest på vold. Det er for eksempel 42 døde i trafikken per 100000 innbyggere i Den dominikanske republikk (et yndet feriereisemål) mot 24,7 drepte. Begge tall er for øvrig mye høyere enn i Mexico, men ingen tenker på at Den dominikanske republikk er et farligere reisemål enn Mexico, og trolig det aller farligste i Latin-Amerika for en turist å reise til (men trolig ikke veldig farlig).

 For oss nordmenn derimot er trafikken trolig mye farligere enn volden selv om pressen ikke skriver om dette. Siden nordmenn stort sett unngår farlige steder når de reiser, har råd til å bo på trygge hotell, og som oftest ikke driver med narkotikahandel eller står i fare for å bli drept av politiet, så er risikoen liten for å bli skutt eller bli utsatt for dødelig vold. Men de fleste nordmenn som reiser til Latin-Amerika må oppholde seg i trafikken og der er risikoen for ulykker omtrent den samme som for lokalbefolkningen. Så dersom man skal vurdere reisemål i regionen ut i fra hvor farlig landet er så bør man kikke på trafikkdødsfallene og trolig unngå Den dominikanske republikk og Venezuela som begge skiller seg negativt ut.

For å være helt på den sikre siden så kan vi selvsagt kombinere drapsstatistikken med trafikdødsfallene og få en liten dødsindeks for Latin-Amerika. Det er gjort i figuren under med tall fra 2010 og 2011.

Her kommer det klart frem at landene å unngå er El Salvador (som ville scoret høyest nå om vi baserte oss på drapsstatistikk for 2014 eller 2015), Honduras, Venezuela (som også ville vært høyere med dagsaktuell statistikk) og Den dominikanske republikk (!). Mexico framstår som det 9. farligste landet i regionen, mens Cuba og Chile framstår som de tryggeste landene man kan reise til.

Moralen er: ikke baser din trygghetsanalyse over Latin-Amerika basert på hva som står i mediene, og fokuser heller på trafikkrisiko enn drapsstatistikk.

Kort om norsk dekning av Latin-Amerika - kommentar til debatt på NRK ytring mellom LAG og NRK

For en uke siden klaget Latin-Amerikagruppene via NRK Ytring på lite dekning av regionen i norske medier spesielt med tanke på de mange store nyhetssakene der borte fra som særlig vi som er opptatt av Latin-Amerika får med oss. Som Latin-Amerika-interessert er det vanskelig å være uenig med LAG om at dekningen av regionen virker liten sammenliknet med andre regioner. Det er det for øvrig sikkert mange gode (og dårlige) forklaringer på, men som sagt, det føles lite og tynt. Utenrikssjef Knut Magnus Berge svarer godt på vegne av NRK i en kronikk noen dager senere og viser at NRK faktisk ikke har så lite dekning av regionen som det kan synes som i kronikken fra LAG. Slik sett kan det se ut som NRK har sitt på det rene (selv om jeg tidligere har klaget på kvaliteten i noe av det som slippes til).

Noen raske søk i Retriever/Atekst derimot gir LAG rett i sine påstander. Om vi går utover NRK på nett, radio og TV så er det liten dekning av regionen. Jeg søkte på "Latin-Amerika" i Retriever/Atekst for nyhetssaker på norsk de siste 90 dager og fikk 499 treff. Et slikt søk er selvfølgelig ikke perfekt, mye går under radaren her, men i denne omgang er ikke det så farlig. Et søk på "Afrika" for de siste 90 dager for nyhetssaker på norsk ga 7099 treff. Det er 14 ganger mer. Det er riktignok flere land i Afrika, men ikke 14 ganger så mange. LAG har derfor et poeng i at norske medier har relativt liten dekning av Latin-Amerika.

For en uke siden så jeg en kommentar på Facebook (fra en venn av en venn) om at norske medier hadde ignorert dommen mot opposisjonspolitiker Leopoldo López i Venezuela. Saken har vært stor i USA, Spania og store deler av Latin-Amerika, samt blitt tatt opp av Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner. Mange uttrykker sin bekymring for det som skjer i Venezuela. For å sjekke påstanden søkte jeg forrige helg i Retriever/Atekst med ordene "Leopoldo Lopez" de siste 14 dagene (siden dommen mot Lopez) i norske nyhetssaker. Jeg fikk 4 treff. To var "nyheter over natten" på NRK.no på ca. 2-3 linjer, en var en NTB-sak og en var samme NTB-sak i Aftenposten. Deretter søkte jeg i Retriever/Atekst for de samme 14 dagene på svenske nyhetssaker og fikk over 100 treff. (i dag gir samme søk siste 30 dager 7 treff på norsk i norske medier - deriblant en kronikk i Dagsavisen  og 109 treff i svenske medier). Dette er også tegn på at norske medier har relativt liten dekning av Latin-Amerika - denne gang i sammenlikning med svenske medier. LAG har derfor noen gode poenger i sin kronikk på NRK Ytring.

Så selv om NRK delvis kan renvaskes, så henger altså resten av de norske mediene igjen - dessverre.

Avsettelsen av President Otto Pérez Molina i Guatemala

President Otto Pérez Molina (OPM) har falt fra makten i Guatemala etter en form for riksrettssak. Med 132 mot 0 stemmer vedtok parlamentet å fjerne presidentens immunitet, og saken er nå sendt til rettssystemet. Dommeren i saken beordret OPM arrestert, noe som reelt og formelt ville frata OPM makten, men i dag, torsdag 3. september, kom OPM retten i forkjøpet og sa fra seg makten.

Saken det gjelder har en lang historie og kalles La Línea. Saken går ut på at OPM og hans tidligere visepresident Roxana Baldetti, som allerede hadde gått av på grunn av involvering i La Línea, var involvert eller ledet en stor smuglergruppe som i allianse med deler av tollvesenet importerte varer uten å fortolling. De involverte tjente svært store summer på denne virksomheten. Saken er ikke ny og et tilsvarende nettverk som involverte flere i militæret, blant andre OPM, som tidligere var general (omstridt pga. hans rolle under borgerkrigen der mange mener han er ansvarlig for flere massakre - OPM har riktignok aldri blitt dømt for dette), men mange trodde at nettverket var oppløst. Sammen med statsadvokater/riksrevisjonen har FN-organet CICIG (International Commission against impunity in Guatemala) etterforsket saken grundig og funnet solide bevis mot OPM.

Man skulle tro at bevisene mot OPM skulle føre parlamentet til å fjerne presidenten med en gang saken dukket opp i april i år, men så lett er det sjeldent. De fleste presidentsammenbrudd er foranlediget av sterk mobilisering i gatene mot presidenten som etter hvert presser parlamentet eller rettssystemet til handling. Så også i Guatemala. Protestene mot OPM har vært historiske i et land med normalt en lav grad av mobilisering (mye grunnet voldelig undertrykking av protester i gatene enten av politiet eller militæret). Så sent som 13. august stemte kun 88 representanter i parlamentet for å fjerne presidentens immunitet, men etter hvert som protestene fortsatte og økte i intensitet for å få fjernet presidenten, så parlamentsmedlemmene det opportunt å fjerne presidenten (trolig like mye for å redde eget skinn som for å oppnå rettferdighet og ansvarliggjøring av presidenten).

Saken er på mange måter historisk fordi selv om flere presidenter har blitt fjernet gjennom riksrettssak etter korrupsjon i Latin-Amerika (mest kjent er saken mot President Collor de Melo i Brasil i 1992), så er det første gang en president i Mellom-Amerika har blitt fjernet etter korrupsjon. I flere land i Mellom-Amerika, til og med i "rene og stabile" Costa Rica, har presidenter blitt dømt for korrupsjon etter endt embete, men aldri mens de har styrt. Siden saken kom så sent i OPM sin presidentperiode (han ville gått av i januar - første runde i presidentvalget er søndag 6. september), trodde jeg at OPM ville overleve sin periode. Slik gikk det ikke. Han hadde ingen støtte i folket som demonstrerte mot ham, korrupsjonssaken var solid, og han mistet støtte hos den viktige næringslivsorganisasjonen CACIF (i tillegg så har de militære forholdt seg i ro), og til slutt falt dommen i parlamentet mot ham.

Den historiske mobiliseringen i gatene (uten militær undertrykking) og den historiske prosessen der både en president og en visepresident faller for korrupsjon har fått mange til å snakke om en Mellom-amerikansk vår (det er tilsvarende prosesser på gang i Honduras også), eller en guatemalansk vår. Altså, saken mot OPM kan føre til økt demokratisering i landet.

Jeg er ingen Guatemala-kjenner, men basert særlig på komparative analyser av tilsvarende hendelser i Latin-Amerika tidligere, og historisk erfaring fra Guatemala, er det liten grunn til at avsettelsen av OPM skulle gi grunn til en slik optimisme (Statsviteren og Latin-Amerika-kjenneren Gregg Weeks har samme synspunkt). Jeg vil basere meg mest på komparative erfaringer, mens de som vil høre hva Norges fremste Guatemala-kjenner mener som saken, bør få med seg seminaret på SUM neste uke.

Det har vært cirka 18 presidentsammenbrudd i Latin-Amerika siden demokratiseringen på 1980-tallet, det vil si presidenter som har falt i løpet av sitt mandat uten at demokratiet har brutt sammen. I min forskning på disse, har jeg kategorisert 4 typer av presidentsammenbrudd (jeg bryr meg kun om 3 her). Disse har ulike årsaker og konsekvenser.

En type omfatter en demokratisk kriser der presidenten fjernes etter å ha begått sterkt udemokratiske handlinger. Her kan vi liste fallet til Fujimori i 2000 (Peru), Balaguer i 1994/96 (Den dominikanske republikk), og Serrano i 1993 (i Guatemala). Konsekvensene av disse er ofte demokratiserende reformer som søker å "fikse" på det som blir oppfattet som det demokratiske problemet som ga de avsatte presidentene mulighet til å opptre udemokratisk. For eksempel ble direkte gjenvalg av presidenten fjernet konstitusjonelt i både Peru og Den dominikanske republikk. En annen type er når presidenten avsettes av politiske grunner. Dette kommer særlig etter at landet har opplevd en økonomisk krise, og folket i gatene krever en annen politisk retning. Presidentsammenbruddet delegitimerer det politiske systemet enda mer enn den mislykkede politikken, og åpner dørene for at den neste presidenten kan foreta drastiske kursendringer politisk. Konsekvensene her er altså politisk endring. Eksempler er fallene til president Alfonsín i Argentina i 1989, de la Rúa i Argentina 2001, flere presidenter i Bolivia og Ecuador på 2000-tallet og fallet til Carlos Andrés Pérez i Venezuela. I alle tilfellene opplevde landene en sterk politisk kursendring etter at presidentene hadde falt. Den siste er altså at en president faller for korrupsjon, som i Brasil under Collor de Melo i 1992. Etter denne type presidentsammenbrudd er det liten grunn til å forvente endring fordi institusjonene har fungert som de skal. Systemet har greid å fjerne en korrupt president, noe som må anses som positivt, og demokratiet har fungert. Saken mot Collor de Melo medførte ikke slutt på korrupsjonen, som har dypere røtter naturlig nok enn i presidentpalasset, og få politiske reformer.

Saken i Guatemala er en typisk korrupsjonssak og et typisk presidentsammenbrudd i den forstand at folket i gatene, etter en grundig etterforskning (i Guatemala støttet av CICIG), presset parlamentet til å fjerne presidenten. Basert på komparative erfaringer betyr dette dermed få endringer i Guatemala fordi strengt tatt fungerte jo systemet - sterke og uavhengige institusjoner fikk jobbe i fred med sine undersøkelser og førte solide bevis mot presidenten som ble avsatt. I tillegg fikk folk demonstrere fritt og fredelig i gatene, militæret holdt seg i brakkene, og presidenten forsøkte ikke et selvkupp. Saken må ses på som en demokratisk seier, men den gir ingen grunn til demokratiserende reformer.

Det finnes også noen tegn i Guatemala på at optimismen bør være moderat. Fjerningen av President Serrano etter et forsøk på et selvkupp i 1993 kan på mange måter anses som langt viktigere mht. demokratiet enn fjerningen av OPM i år. I 1993 sto hele demokratiet på spill og det overlevde et udemokratisk angrep. Det medførte noen få, demokratiserende reformer i etterkant og en "rensking" av parlamentet av korrupte parlamentsmedlemmer. Men få vil argumentere i dag for at hendelsen medførte langsiktige, positive demokratiserende konsekvenser. Det andre argumentet er meningsmålinger og tendenser for det kommende presidentvalget i Guatemala. I dag leder Manuel Baldizón på meningsmålingene - Baldizón er leder for partiet Lider og er regnet for å være en svært konservativ populist (som er anklaget for å plagiert sin doktorgradsavhandling og en bok han nylig publiserte). Baldizón og hans parti har også ignorert alle lover og regler som regulerer valgkampen i Guatemala, og han er en kjent motstander av CICIG som etterforsket saken mot OPM (hans visepresidentkandidat er i tillegg implisert i saken mot OPM). Han er garantert ikke representanten for alle som var i gatene og protesterte demokratisk mot Pérez Molina, men han har likevel støtte i dag av "den stille" pluraliteten. En seier til Baldizón kan fort medføre endringer i Guatemala, men trolig ikke de man forbinder med en demokratisk vår. På den annen side så kan det sterke fokuset på korrupsjon og den økte, fredelige mobiliseringen i Guatemala, gi Baldizón store problemer med å overleve fire år ved makten.

Spiste man hundemat i Venezuela på 1990-tallet?

Regimet før dagens Chávez-Maduro regime blir gjerne kalt den fjerde republikken og varte fra 1958 til Chávez fikk gjennom sin nye grunnlov i 1999. Perioden som også blir kalt Punto Fijo regimet etter en avtale mellom landets eliter som ble signert ved Punto Fijo, er omdiskutert. Av mange så fremheves mesteparten av perioden som en demokratisk suksess, men av dagens regime og av mange andre så trekkes regimet frem som korrupt og udemokratisk. Alle er likevel enige om at 1980-90-tallet var en svært vanskelig periode i landet. I dag er Chávez-Maduro regimet i en økonomisk, politisk og sosial krise som noen hevder kan sammenliknes med kriseperioden på 1990-tallet, mens andre vil hevde at krisen er så omfattende at den mangler sitt sidestykke i Venezuelansk moderne historie. Hvordan man skal beskrive og vurdere dagens krise og sammenlikne dagens problemer med historiens problemer, er en stor ideologisk kamp i Venezuela. Et av argumentene regimet bruker om dagen og som det har brukt før, er at på 1990-tallet var det så ille at fattige venezuelanere spiste og gav barna sine hundemat for å overleve. Dette poenget trekkes åpenbart frem i dagens Venezuela for å vise at dagens regime, selv om det er i problemer, var bedre enn Den fjerde republikken - i dag har man i det minste mat på bordet (selv om man må stå i kø for å få tak i den).

Men stemmer det at man på 1990-tallet spiste hundemat? Jeg kom over en liten video på twitter, twitret av Eugenio G. Martínez (alias @puzkas). Martínez er en kjent journalist som twitrer mest om valget, og er man interessert i valget i Venezuela i desember (og kan spansk), så bør man følge @puzkas. Video-saken prøver å finne ut om det faktisk er sant at fattige venezuelanere spiste hundemat. Videoen (som du kan se her) konkluderer med at dette ikke kan stemme. En historiker, Daniel Terán (ved UCV og UCAB), er intervjuet om saken og mener dette er fantasi, og ikke en realitet. Han påpeker at det kan ha skjedd i noen tilfeller, men at dette umulig kan ha vært vanlig eller en tendens blant de fattige. Video-saken påpeker da også at Mais-mel var billigere enn "Perrarina" (merket av hundemat det gjerne refereres til), og at det dermed er tvilsomt at fattige i Venezuela ville betale mer penger for hundemat enn for mais. Magasinet som originalt omtalte det økte salget av hundemat i noen fattigstrøk i Caracas 1990 påpekte da også at de heller ikke kunne finne eksempler på at noen mennesker hadde kjøpt Perrarina til bruk som menneskemat. Saken er for øvrig også omtalt på Caracas Chronicles her på engelsk.

Normalt så ville ikke jeg brydd meg med å skrive om dette, men jeg kom på at jeg mente jeg hadde lest noe om denne hundemat-affæren på norsk et sted. Og det hadde jeg. Dette kom opp i forbindelse med Chávez sitt dødsfall i 2013 da Iselin Åsedotter Strønen (forsker med fokus på Venezuela, ansatt på CMI i Bergen) og Eirik Vold (journalist og samfunnsgeograf og forfatter av boka Revansjen om Hugo Chávez og hans regime) begge skrev nekrologer i Bergens Tidende 10. mars 2013 og NRK Ytring 7. mars 2013. Nekrologene deler mye av de samme perspektivene og poengene og er langt på vei positive til Chávez, regimet han stiftet og arven etter Chávez. Åsedotter Strønen skriver om den økende fattigdomen på 1980-tallet: "Samtidig som slumboerne begynte å spise hundemat, forsvant oljepengene ned i lommene til en gjennom- korrumpert elite." Mens Vold skriver (litt mer tvetydig): "Mens Venezuelas elite beholdt plassen som verdens største importør av skotsk årgangswhisky, var det bare salget av hundemat – store sekker med fornedring folk helst bar hjem etter mørkets frembrudd – som økte i slummen." Vold har også skrevet om dette i Klassekampen (omtrent i samme ordlyd) 27. september 2012 (ikke på nett), samt i Dagsavisen Nye Meninger i 2010, da slik: "Av bekjentskapene mine fra Caracas’ barrios forteller mange om desperate mødre som under de verste årene på 1990-tallet måtte gi barna sine hundemat for å holde sultedøden på avstand. Men du finner ingen som innrømmer å ha gjort det selv. Blant dem som vokste opp under regjeringene før Chávez var det nemlig den fattige selv som bar skammen -ikke de som hadde ansvaret for den." Problemet med disse sitatene og påstandene er selvsagt at det trolig ikke stemmer at de fattigste spiste hundemat, eller at det kun var tale om enkeltstående unntak (som tydeligvis har blitt allment kjent).

Påstandene til Åsedotter Strønen og Vold kan synes som repetisjon av regimets propaganda skapt for at Chávez-Maduro regimet skal stilles i et bedre komparativt lys. Hva fakta faktisk sier, synes å være mindre viktig, noe som også er talende for situasjonen i Venezuela i dag (som denne Al Jazeera-bloggen konsist påpeker). Men siden jeg liker å prøve å holde meg til fakta (og i frykt for at dette blir tatt opp i en sak i Klassekampen i nær fremtid), i stedet for myter, tenkte jeg det var greit med en avklaring om hundemat-saken i Venezuela.

Post script:
Avslutningsvis kan det nevnes at jeg gjorde iherdige søk på Google Scholar (og Google) etter akademiske artikler, eller vitenskapelige rapporter om underernæring, sult, spising av hundemat, hunger, osv. i Venezuela for perioden 1980-2000, og fant ikke en eneste referanse som viste til at fattige i Venezuela spiste hundemat. Det er riktignok sant at underernæring økte substansielt og signifikant i perioden til nivåer langt høyere enn der man skulle kunne forvente at et mellominntektsland (og oljerikt land) som Venezuela "burde" være. Det var altså ille i Venezuela på 1980 og 1990 tallet, men det er liten grunn til å tro at de fattigste spiste hundemat.

 

NRK Urix - Venezula og dyre kondomer

Urix 11. februar om den økonomiske krisa i Venezuela fortjener noen kommentarer. På tross av gode innslag fra Venezuela og Washington DC om henholdsvis varemangelen og køene i Caracas og USAs sanksjoner mot deler av toppledelsen i Venezuela, så var programmet, som var dedikert i sin helhet til Venezuela, ikke særlig opplysende og heller ganske dårlig. Det er grunn til å reagere på særlig to ting: 1) At man i en historisk alvorlig økonomisk og sosial krise fokuserer på at en pakke på 36 kondomer visstnok selges for over 6000 kroner på svartebørs; og 2) Valget av gjester gjorde studiodiskusjonen til en Dagsnytt18 debatt heller enn en Urix-samtale (som gjerne er mer opplysende). Valget av gjester som står på hver side av en stor "Chávez-debatt", hadde vært ok om Urix hadde invitert en Dagsnytt18-journalist i stedet for en Urix-journalist til å lede debatten. Debatten ble derfor misvisende i stedet for opplysende - jeg ble irritert og skrev dette.

1) Kondomen til 160 kroner

NRK eksemplifiserer den økonomiske krisen i Venezuela med at en pakke på 36 kondomer går for en månedslønn i Venezuela, eller 755 Dollar som de sier. I disse "50 Shades of Grey" tider må vi vel unnskylde NRK Urix for dette, om det ikke hadde vært for at a) den økonomiske krisen har en sosial slagside som blir banalisert av eksempelet; og b) eksempelet stemmer ikke, noe faktisk NRKs egen reportasje mer eller mindre beviser.

Hege Moe Eriksen begynner programmet med å si "Hvorfor koster en pakke kondomer i Venezuela flere tusen kroner? Det får du svaret på i Urix i kveld".  Problemene er at vi ikke får svaret på dette, og at eksempelet som symboliserer den økonomiske krisen ikke stemmer. I det første innslaget fra Caracas kommentert av Ida Anna Haugen intervjues tre personer som står i de lange køene framfor supermarkedene. Ingen av disse nevner problemet med å få tak i kondomer. De nevner kaffe, melk, såpe, tannkrem, bleier, kylling, (okse)kjøtt, osv. og det spørs om ikke et av disse eksemplene hadde symbolisert krisen noe bedre enn kondomer. NRK intervjuer riktignok også en gatekioskselger som kun har ca. 10 pakker kondomer igjen, og som påpeker at dette er alt han har og han får ikke tak i mer.

Så kommer vi til studio, Hege Moe Eriksen står sammen med Kristian Tonning Rise (leder Unge Høyre) og Eirik Vold (journalist og samfunnsgeograf). Begge kan Venezuela bra og har skrevet hver sin ganske så politiserte fortelling om landet (mer om det senere). Moe Eriksen spør så (henvender seg til Vold): "Hvorfor koster da en pakke kondomer flere hundre dollar i Venezuela nå?" Vold virker litt brydd, og det kan jeg forstå, og han påpeker at kondomer selvsagt ikke koster flere hundre dollar i Venezuela. Vold har selvsagt rett, men i stedet for å benytte sjansen til å la Vold si noe om den økonomiske krisen (som er det viktige problemet som kondomprisene skal symbolisere), så avbryter Moe Eriksen og påpeker at kondomer faktisk koster flere hundre dollar og viser til en nettauksjon. Tonning Rise kaller senere kondomprisene en komisk illustrasjon på et land i økonomisk krise, en komisk illustrasjon NRK valgte å illustrere landets verste økonomiske krise på flere tiår med.

Men problemet er at eksempelet er galt. En pakke på 36 kondomer koster ikke 755 Dollar i Venezuela samme hvor mange ganger NRK hevder dette. Eirik Vold har faktisk helt rett! Først skal jeg gå gjennom indikasjonene som burde fått NRK til å lukte lunta, deretter skal jeg vise den grove feilen NRK Urix gjør.

For det første: i innslaget fra Caracas ser vi en gatekioskselger som kanskje har ti-femten pakker kondomer (tre kondomer per pakke) i kiosken, altså en verdi på 750-1100 dollar (over en månedslønn!). Dette er helt åpent på gata i en kiosk, uten beskyttelse, i Caracas som er verdens nest-farligste by (drapsrate på 134 per 100000).  Det virker faktisk helt utrolig - og det er det også - og det er rart NRK ikke spurte selgeren om prisen (den offisielle og uoffisielle). Den andre kjappe indikasjonen er selvsagt at prisen er så høy at hvem som helst, hvert fall hvem som helst med ca. 420 dollar i lomma (og det er selvsagt ikke alle som har det i Venezuela, men la gå), kunne tatt flyet til Bogotá (Colombia) og kjøpt en pakke med 36 kondomer der til kanskje 10 dollar. Det hadde gitt en avanse på rundt 745 dollar per pakke. Hvis vi tenker oss at personen får med seg kanskje 100 pakker kondomer (veldig lavt estimat) så tjener han etter salg i Caracas ca. 7000 dollar. Man skulle tro at flyene til Bogotá var fulle av kondomkjøpere. Dette vet jeg faktisk ikke, men jeg tviler sterkt (på tross av at smugling er et stort problem i Venezuela, noe NRK selv har skrevet om).

Men hvordan kan NRK Urix ta så feil? Vel, NRK har hele saken fra Bloomberg, og de har kreditert den i nyhetssaken skrevet av Kristian Aanensen, men noe har blitt borte i oversettelsen i denne saken, og det ble hvert fall borte i Urix-innslaget som ikke nevner Bloomberg. Hva har NRK glemt? Vel i nyhetssaken lukter en oppegående leser lunta, der er prisen i det minste oppgitt i bolívares (den venezuelanske myntenheten). 36 kondomer koster 4760 bolívares på svartebørsen skriver Aanensen, og det blir 755 dollar sier Moe Eriksen. Problemet er at dette er i følge den offisielle vekslingskursen på 6.3 bolívares for en dollar. Men, og det er her kjære Urix at kanskje nøkkelen til store deler av den økonomiske krisen er: den offisielle kursen er ikke den reelle dollarkursen. Så å si ingen vanlig borger kan betale 6.3 bolívares for en dollar, de må faktisk betale mellom 170 og 195 bolívares for en dollar på svartebørsen (der dollar faktisk kan kjøpes og selges). Det gir en verdi på 36 kondomer på et sted mellom 28 og 24,50 dollar. I USA koster 36 kondomer 21 dollar, i følge Bloomberg-artikkelen som NRK siterer. Men i sensasjonalismens ånd så glemmer altså NRK å nevne dette. Enten skjønner ikke NRK og Urix noe av bakgrunnen for den økonomiske krisen (svært mange økonomer viser til valutakontrollene), eller så har Urix rett og slett underslått dette særdeles viktige poenget for selv å gjøre et billig poeng. Uansett er det veldig pinlig.

2) Dagsnytt18 i Urix - gjestene er med, ikke journalisten

Så til poeng 2: gjestene. Gitt det jeg avslutter med over, så kunne kanskje NRK ha invitert en økonom til å forklare hvorfor det er varemangel i Venezuela, hvorfor det er en ekstremt stor forskjell på den offisielle og reelle dollarkursen, og hvorfor Venezuela har verdens høyeste inflasjon, osv. En økonom, trolig hvem som helst med minimum en mastergrad i økonomi, ville kunne opplyst Urix-redaksjonen og det norske folk om dette. Urix-redaksjonen inviterer heller de to Venezuelabokforfatterne Kristian Tonning Rise og Eirik Vold. Jeg har så vidt truffet begge forfatterne som begge virker meget hyggelige, og dette handler ikke om dem, men om Urix-redaksjonens valg og behandling av intervjuobjekter. Siden begge har skrevet bok om Venezuela så kvalifiserer de som "eksperter", men fra bøkene og avisartikler forfatterne har skrevet og debatter de har deltatt i, så vet vi at de står på hver sin side i hva man kan kalle debatten om "Chávez-regimet". Noen vil sågar si langt ute på hver sin side. Vold er en kjent forsvarer av Chávez regimet, mens Tonning Riise har markert seg med sterk kritikk av regimet. Man kan undre seg over Urix-redaksjonens valg av deltakere når man vet på forhånd at få ting er mer polariserende enn Venezuelansk politikk, både i og utenfor Venezuela. Og man kan også generelt undre seg over at man velger deltakere som er så for og mot et regime/leder som skal diskuteres, slikt skjer sjelden når Mexico eller Colombia diskuteres i Urix. Urix-redaksjonen måtte da uansett ha skjønt at studiosamtalen fort kunne bli en Dagsnytt18 debatt heller enn en vanlig Urix-samtale. Det krever en annen form for journalistisk kontroll på samtalen og diskusjonen, og det krever bedre forberedelser for å kunne følge opp, arrestere, og stille spørsmål ved påstander til deltakerne. Beklageligvis fulgte ikke Urix-redaksjonen opp her med en Dagsnytt18 journalistikk. La meg ta noen eksempler (og jeg bruker Vold mest her, ikke fordi jeg skal ta Vold, men fordi han fikk snakke mest og har en rekke påstander som burde eller kunne vært fulgt opp av Moe Eriksen - og i tillegg var Vold stort sett enig i det Tonning Riise sa og dermed må det Tonning Riise ha sagt, vært rimelig ukontroversielt).

Vold mente at økt kjøpekraft, gjennom økt minstelønn, i befolkningen uten produktivitetsøkning har ført til en ubalanse i økonomien som har ført til vareknapphet, inflasjon og lange køer. Her kunne Moe Eriksen fulgt opp med at "mener du virkelig at det er den økte kjøpekraften som har ført til tomme butikker? Har Venezuelanerne, slik Maduro også hevdet i innslaget, faktisk handlet så mye at butikkene står tomme?" (eller noe slik) Dette som er en interessant forklaring lar Moe Eriksen stå og gir ordet til Tonning Rise som forklarer problemet med valuta- og priskontroller. Vold viser seg enig med det, men viser til ressursforbannelsen og generelt ustabile oljeøkonomier (dette går inn i pro-chávez narrativet om at alt som er dårlig forklares med arv fra tidligere regimer, strukturerer, kultur, osv, men det som er bra kan forklares med Chávez-politikk). Poenget til Vold er ikke å forakte (se en grei sak her), men egner seg ikke til å forklare dagens akutte krise. Vold sammenlikner så Venezuelas krise i dag med 1980 og 1990 tallet og påpeker at krisene er forskjellige fordi i dag er den delvis skapt av venezuelanernes sterke kjøpekraft (også del av pro-chavez narrativet: det var verre før). Moe Eriksen kunne kanskje ha brutt inn og spurt noe som "Men, Vold, hva betyr sterk kjøpekraft i et samfunn der du ikke får tak i varer? Og er nå kjøpekraften så sterk når vi tenker på at den reelle prisen på dollar er 25-30 ganger så høy som den offisielle kursen?" Evt. "Er kjøpekraften så sterk når en minimumslønn er på ca. 30 dollar måneden? Det er en dollar dagen og under fattigdomgrensen". Det gjør ikke Moe Eriksen. For ikke å virke som om jeg tar Vold for mye, så skal det sies at han har et poeng. I dag har flere tilgang til mat i butikkene enn det de hadde på 1980 og 1990 tallet, selv om alle må stå i kø, før hadde mange færre råd til mat. Dette har Vold helt rett i. Men dette betyr ikke sterk kjøpekraft. Moe Eriksen, eller Urix-redaksjonen, kunne også gjort noe research og sagt noe som dette til Volds påstand om sterk kjøpekraft og hans sammenlikning med 1980- og 1990-tallet: "FN-organet CEPAL kom for noen uker siden med rapporten "Social Panorama 2014" (med data fra 2013), den viktigste årlige rapporten om sosioøkonomisk utvikling i Latin Amerika, som viser at reallønna gikk ned 4.4% i 2013, fattigdomen økte med 6.7 prosentpoeng (fra 25,4 til 32,1%) og ekstrem fattigdom økte med ca. 3 prosentpoeng fra 2012 til 2013. Dette rimer dårlig med økt kjøpekraft, Vold". Og Urix-redaksjonen kunne, som Roar Nerdal gjør i en kronikk i VG 12/2-2015, vist til en fattigdomsundersøkelse gjort i Venezuela av to statlige og et privat universitet høsten 2014. Den viser nemlig at det er flere fattige Venezuelanske husholdninger i dag enn da Chávez vant makten i 1998, nemlig 48.4% mot 45% i 1998 (den negative økonomiske utviklingen går så fort at et hopp på over 10 prosentpoeng fra 2013 til 2014 ikke er usannsynlig - men målemetodene er uansett forskjellige). Moe Eriksen kunne dermed ha påpekt til Vold for eksempel: "Vold, du nevner til stadighet dette med økt kjøpekraft, men stemmer det? To nylige studier viser nettopp at fattigdommen vokser utrolig raskt og er på nivå med 1990-tallet" Men det gjør ikke Moe Eriksen, Vold slipper unna med sin årsaksforklaring av krisen, og litt feilaktige sammenlikning med tidligere kriser.

Moe Eriksen kunne også valgt en annen taktikk og lest bøkene til Tonning Riise og Vold og der funnet ut hva de har å bringe til bords i en slik samtale. For eksempel kunne ho brukt Tonning Riise på spørsmål om politikken til Maduro og hvordan den økonomiske krisen er politisk skapt, mens ho kunne spurt Vold om hvordan det kan ha seg at befolkningen er såpass tålmodig i disse timelange køene, hva slike køer gjør med de fattige, hvorfor de ikke gjør opprør, osv. På slike spørsmål ville Vold bragt mye på banen. Og kanskje supplert med en økonom. Urix-redaksjonen gjorde ikke det.

I neste innslag fra Venezuela så hører vi opposisjonslederen Capriles, og protestene fra i fjor nevnes før det settes over til et innslag fra USA om de nye sanksjonene mot Venezuelanske toppledere og forholdet USA-Cuba og Cuba- Venezuela nevnes. Begge innslagene var helt greie. Moe Eriksen spør så Tonning Riise om sanksjonene har noe for seg og i det øyeblikket forlater vi strengt tatt den økonomiske krisen og diskusjonen blir den tradisjonelle for-mot Chavez/Maduro regimet. Tonning Riise, ikke overraskende, mener at sanksjonene har noe for seg. Det er noe naivt tror jeg, uten at hverken journalisten, Tonning Riise eller jeg vet helt hva "noe for seg" betyr, men jeg tipper sanksjonene får lite å si eller ikke gjør direkte skade, slik sanksjonene på Cuba gjorde. Deretter kommer Vold inn og det tar helt av med en monolog avbrutt kort av Tonning Riise før en ny monolog varer til Moe Eriksen avslutter programmet. Vold svarer ikke på spørsmålet fra Moe Eriksen om Venezuelas regjering strammer inn mot befolkningen nå (her kunne Moe Eriksen tatt en Anders Magnus, men gjør ikke det), men Vold kritiserer heller NRKs innslag fra USA. Så kommer noen påstander som det ikke finnes dekning for (jeg tar to - nummerert) og som Moe Eriksen burde ha reagert på: 1) at protestene i 2014 ble fordømt av samtlige av Latin-Amerikas og Karibias stater og USA ble stående alene (nei dette stemmer ikke, OAS og CELAC viste solidaritet med regimet og manet til dialog - det er ikke fordømmelse av protestene - flere stater var kritiske til regimet, bla. Colombia, Chile, Brasil, Panamá, noen fordømte protestene som Nicaragua, Cuba og Bolivia; OAS skulle på Panamas initiativ ha et møte i OAS der det skulle diskuteres om Venezuela hadde brutt med det demokratiske charteret - noe Honduras ble kastet ut av OAS for i 2009 - men den dominikanske ambassadøren som ledet ambassadørmøtet var plutselig borte vekk - ikke overraskende var Den dominikanske republikk med i Petrocaribe i fjor). Moe Eriksen kunne her ha insistert på den arresterte Lopez som ho nevnte i spørsmålet eller en FN rapport som viser tortur av de mange arresterte etter protestene, og om ikke det er greit å gå i gatene for å be om presidentens avgang slik de gjør det på Haiti og i Mexico i dag, osv. Men det skjer ikke. Moe Eriksen spør om Maduros popularitet. Her svarer Vold greit (og forklarer også bra noe senere at opposisjonen sliter med å kapitalisere på Maduros lave støtte), men så kommer påstander om årsaker til den økonomiske krisen: statens reguleringer, 100 år som oljestat og så kommer det (påstand): 2) "grader av sabotasje som man også kjenner igjen fra tiden før militærkuppet i Chile i 1973...". Tonning Riise prøver å avbryte, men greier det ikke. Kanskje kunne Moe Eriksen sett sitt snitt i å gjøre det som en god Dagsnytt 18 reporter hadde gjort?: "Sammenlikner du nå den økonomiske krisen i Venezuela med krisen i Chile på 1970-tallet og med kuppet som ledet til mer enn 3000 drepte? Har du noen beviser for sabotasje i den Venezuelanske økonomien? Sabotasje sier du, men er det ikke slik at kapitalistene har stortrivdes i Venezuela i mange år, både de lokale og de transnasjonale, og at det først er nå i 2014/15 når for eksempel Ford ikke får kjøpe deler, at fabrikker legges ned og at internasjonale flyselskaper ikke får penger og stenger ruter? Kan man ikke da si at det er regjeringen som saboterer sin egen økonomi?" Eller, om Moe Eriksen og Urix-redaksjonen hadde sett en meget opplysende debatt om Venezuelas økonomi fra Committee of the Americas (og ledet av en Bloomberg journalist) så kunne Moe Eriksen ha spurt: "Er det ikke faktisk slik at mangelen på varer i butikkene ikke er resultat av sabotasje, men faktisk er resultat av en faktisk rasjoneringspolitikk fra Maduro-regjeringens side? Faktisk så velger regjeringen å kjøpe færre varer til befolkningen for å betale sin internasjonale gjeld. Er det riktig, Vold eller Tonning Riise, å la befolkningen lide mens man betaler mange millioner dollar av gjelden til storkapitalen i New York og Bejiing?" Men nei da, Urix-journalisten hadde lagt Dagsnytt18-journalisten bli igjen hjemme den kvelden. Konspirasjonsteoriene får stå ubesvart og det gjør også spørsmålene om økonomien.

Det var et helt greit valg at Urix stilte med de to gjestene, de kjenner begge Venezuela på sin måte, men da må også journalisten være forberedt på å arrestere, stille spørsmål ved og kritisere påstander på sparket. Da må Urix-journalisten være en Dagsnytt18 journalist, være forberedet og ta Venezuela noe mer seriøst. Landet fortjener det, og alle Urix-seerne som er sent oppe en kveld gjør det også.

Så for å svare på Urix sitt store spørsmål: "Hvorfor koster en pakke kondomer i Venezuela flere tusen kroner?" Trolig fordi NRK-Urix ikke kan særlig mye om økonomi. Det eneste vi kan håpe på som skattebetalere er at NRK journalisten ikke kjøpte kondomer i Caracas.