Om opprøret i Venezuela

En kjapp analyse av Venezuela. Jeg lenker ikke i teksten pga. tidsnød, så dere får stole på meg.

I forrige uke smalt det i Venezuela. Deler av MUD (den samlede opposisjonen) under ledelse av Leopoldo López og María Corrina Machado brøt ut fra MUDs strategi om å beseire Chávez-Maduro regimet gjennom valg og ba folk ta til gatene for å fjerne Maduro som president. Først på eget initiativ og så delvis koordinert av Voluntad Popular, López sitt parti, tok tusenvis til gatene, særlig ungdom og studenter, i forrige uke og 3 personer ble drept. To døde var studenter som tilhørte opposisjonen, en død person tilhørte regimets støttespillere. Drapene på demonstrantene gjorde at protestene fortsatte (om enn i minsket størrelse) og at Venezuelas krise igjen kom på den internasjonale agendaen. Det at det er López som har tatt en lederrolle i dette opprører regimet i sterk grad fordi López var en av de mange som signerte på Pedro Carmona sitt famøse dekret under kuppet i 2002, og dermed blir sett på som en sentral kuppmaker (hittil har jeg kun sett bevis for at han da var en udemokratisk opportunist, men hvem vet). At dette opprører i Venezuela og for regimets støttespillere utenfor landets grenser, er noe overraskende i og med at en kuppmaker var president for landet i 13 år. Det er få i Venezuelansk politikk med en ren CV.

Som vanlig i Venezuela så ser det ikke ut til at hendelsene vil bli etterforsket (jmf. kuppet i 2002) og det er noe uklart hvem som drepte hvem. Tilgjengelig videomateriale (som selvsagt kan være redigert) og vitneutsagn tyder likevel klart på at støttespillere til regimet står ansvarlige, og at volden kan ha vært utført av bevæpnede grupper som støtter den bolivarianske revolusjonen (colectivos) og sikkerhetspolitiet (SEBIN). Selv om regimet eller Maduro ikke har sendt disse gruppene personlig, er regimet ansvarlig for ro og orden og å opprettholde sikkerheten i det som etter det jeg forstår, var en lovlig demonstrasjon. Her sviktet regimet (og etter videomateriale å dømme, med belegg). Støttespillere av regimet hevder at López sin gjeng er voldelige, uten at jeg har sett bevis for dette, og at de har båndopptak av López som knytter ham til et mål om å skape vold i demonstrasjonene. Om dette stemmer, så har regimet et enda større ansvar for volden som oppsto. Skulle de ha (lovlige) båndopptak av en politisk leder som oppfordrer til vold gjennom det som tilsynelatende skulle være en lovlig og fredelig demonstrasjon så er det naturlige å arrestere personen, trekke tillatelsen for demonstrasjonen og deretter føre en rettssak mot denne lederen. Regimet gjorde ingenting av dette i forkant av 12. februar. Grunnene er nok flere, men blant andre at regimet trolig hverken har kompetanse eller kapasitet til å føre en slik sak seriøst for retten, og om de hadde hatt det så ville den blitt ansett som en farse utenfor landet fordi landets rettssystem er gjennomkorrupt og ekstremt politisert. Slik sett er det ris til egen bak. López som nå har en arrestordre mot seg, har kalt til nye demonstrasjoner i dag, disse har ikke fått regimets tillatelse. Så om regimet faktisk har bevis mot López så handler det nå i det minste konsekvent (om enn udemokratisk?).

Spørsmålet er om demonstrantene vil lykkes i å fjerne Maduro?
López sin strategi er velkjent. Bruke gatene til å skape et stort nok opprør og press mot regjeringen at den blir tvunget (eller overtalt av de militære) til å gå av. Fra 1980-2008 har jeg registrert 52 slike store demonstrasjoner i Latin Amerika hvis hovedmål er å fjerne presidenten, i samme periode lyktes 15 av dem i å fjerne presidenten (i følge data samlet inn til min doktorgradsavhandling). Morales i Bolivia benyttet seg av denne strategien med stor suksess to ganger (i 2003 og 2005), indianerorganisasjonen CONAIE og dets parti Pachakutik benyttet seg av den et par-tre ganger i Ecuador (1997, 2000, 2005), og andre har gjort det samme. Om man tilhører venstresiden vil man kalle det som skjedde i Ecuador og Bolivia for demokratiske opprør (og ikke kupp), mens det studentene i Venezuela og López (som hiver seg på i like stor grad som han leder opprøret) gjør, er kuppforsøk (sammenlikn f.eks. Klassekampens artikler om opprørene i de tre landene). Omvendt vil trolig høyresidens analyse være (hvert fall i de respektive landene). Leopoldo López er Venezuelas (og høyresidens) Evo Morales, hvert fall hva gjelder valg av strategi.

Forskningen på slike gatebaserte utfordringer til presidentmakten viser til flere "suksessfaktorer": En økonomi i krise, at demonstranter blir drept på gatene, at nye partier vokser fort, er underrepresentert og stiller store spørsmålstegn ved det bestående regimets karakter, at presidenter er innblandet i en skandale (ofte korrupsjon), at presidenten står svakt i kongressen og at regimet splittes opp. Noen av disse faktorene forklarer hvorfor man får en "utfordring" mot presidenten i gatene, noen forklarer hvorfor presidenten faller.

Hvordan er situasjonen i Venezuela? Økonomien er i krise, rekordhøy inflasjon og manglende matvarer forklarer langt på vei hvorfor folk tyr til gatene (anklager om USAs, Uribes og Mexicos innblanding er konspirasjonsteorier uten noe bevis) og opposisjonen er underrepresentert i kongressen og blir ekskludert gjennom at Maduro får makt til å vedta lover med dekret. Selv om mange vil si at Chávez/Maduro-regimet er en eneste stor skandale, er det ingen pågående korrupsjonsskandaler som svekker Maduros posisjon, og Maduro står sterkt i kongressen. Disse faktorene øker i sum sannsynligheten for "utfordringer" mot presidenten, men ikke nødvendigvis for at han faller. Det finnes også noen "lokale" årsaker til at protestene kommer nå. Først og fremst er det lenge til neste valg, dermed blir deler av opposisjonen mer desperat og ønsker alternative former for å fjerne Maduro. Det samme skjedde i perioden 2001-2003. Det er også en stund til en folkeavstemming kan avholdes om Maduros skjebne.

Det forskningen også viser er at om demonstrasjonene blir voldelige og at noen blir drept så øker det sannsynligheten for at presidenten også faller. Det skjedde den 12. februar i Venezuela. Selv om Venezuela er ekstremt voldelig og har nest-flest drap i regionen (etter Honduras), så har regimet opptrådt lite voldelig overfor demonstrasjoner. Om vi tenker tilbake til 2001-2003 da det sto på som verst mot Chávez og demonstrasjonene var mye større enn i dag, er det nesten et under hvor få menneskeliv som gikk tapt (unntaket var drapene under kuppet som var utløsende årsak til at militæret grep inn og kuppet Chávez). Dermed får drapene på 3 demonstranter i forrige uke stor effekt internt og eksternt, og setter Maduros presidentembete i fare. Når det er sagt så er det ingenting som tyder på at regimet holder på å splittes internt. Maduro ser ut til å ha god kontroll på de militære (en ekstremt viktig aktør), hvert fall bedre enn regimet hadde i 2002, og sitt eget parti og bevegelse.

På den annen side så er det opposisjonen som nå faktisk har splittet over strategien for å fjerne Maduro. Om volden mot demonstrasjonene fortsetter og regimet blir enda mer autoritært, eller om det kommer et eksternt sjokk på økonomien, kan dette samle opposisjonen om en "gatestrategi".

Summa summarum tror jeg ikke opposisjonen lykkes i denne omgang med mindre det kommer mer vold som splitter regimet og forener og styrker opposisjonen, og det kommer flere folk i gatene. Alternativt kan en betraktelig og brå forverring av de økonomiske problemene eller veldig upopulære økonomiske sparetiltak, ha den samme effekten. Større forhåpninger bør de kunne ha til en folkeavstemning om et par år, men opposisjonen har nok også i bakhodet at de kun har slått Chávez-Maduro regimet i et valg (folkeavstemningen i 2007) siden 1998.

Den internasjonale arenaen: 
Volden mot demonstrantene ble fort fordømt av Michelle Bachelet, FN og CIDH (kommisjonen for menneskerettigheter i OAS-systemet), men hendelsene viser også noe av det voksende dilemmaet regionen har for å møte demokratiske kriser. Etter at Latin Amerika har opprettet egne regionale og subregionale organisasjoner uten USAs deltakelse, har de ulike oppfatningene om hva demokrati er fått interasjonale organisasjonelle tilsvar, og spørsmålet om regime og styringsform har igjen kommet under nasjonal suverenitet og skal stå utenfor evt. internasjonal innblanding. Det siste er nødvendig fordi det har vært ønskelig å integrere Cuba i disse nye organisasjonene (CELAC-for eksempel) og Cuba er ikke demokratisk. Dermed så får man situasjonen at organisasjonen av sør-amerikanske stater (UNASUR) kjøper Maduro regimets retorikk om en fascistisk opposisjonen og støtter Maduro, mens CIDH og andre er bekymret for ytringsfrihet, sensur og selvsensur, samt volden regimet har ansvaret for. Det samme var situasjonen i 2012 da Lugo, presidenten i Paraguay, ble avsatt gjennom en ekspress-riksrettsak. UNASUR og (handelsorganisasjonen) Mercosur fordømte avsettelsen som et kupp, OAS mente at det var en (for rask) riksrettssak og dermed lovlig.

Det går selvsagt politikk i disse avgjørelsene, og slik sett er nåværende reaksjoner et tilbakefall til den kalde krigen da høyreorienterte regimer ikke kunne bli fordømt for demokratiske- og andre menneskerettighetsbrudd på topplan internasjonalt (CIDH derimot gjorde et meget solid arbeid for å bevise menneskerettsbruddene under Pinochet-regimet) fordi militærregimer og vold var akseptert som del av kampen mot kommunismen (og støttet av USA). Men det er et stort tilbakesteg for 1990-tallet da regionen var enige om at idéen om det liberale demokratiet var verdt å forsvare. OAS var aldri effektivt, men utførte viktig press bl.a. i Paraguay, Dominikanske Republikk og Peru for å hindre disse landene i å bli autoritære. Svekkelsen av OAS ses også på flere områder, Venezuela nekter OAS å observere valg (det er faktisk ikke så rart at Obama ikke har annerkjent valgresultatet i fjor som ga Maduro seieren) og har meldt seg ut av den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen, Ecuador og andre ønsker å svekke CIDH som leverer upolitiske og kritiske rapporter mot alle lands menneskerettssituasjon, osv. Denne splittelsen internasjonalt har kommet nylig og særlig i tilknytning til presidentkriser. På den ene siden er det positivt at regionens land ønsker å ta et felles ansvar for regionens utvikling uten påsyn fra USA, og det er på tide, på den andre siden så svekker de ulike forståelsene om hva demokrati er, den lille mulige handlingskraften den internasjonale arenaen har til å påvirke positivt i slike krisesituasjoner.

For 8 år siden var jeg i min første offentlige debatt, og den omhandlet Venezuela. Jeg diskuterte Chávez regimet med nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og utenriksredaktør i Klassekampen Peter M. Johansen. Det jeg advarte mot i størst grad da var Chávez sin organisering av halvmilitære forsvarsgrupper for revolusjonen (og innkjøpet av 100 000 kalashnikover for å væpne disse gruppene). Den største frykten er fremdeles for meg, en eskalering av volden i stor skala og jeg er redd den faren er større om Maduro mister makten enn om han beholder den. Spørsmålet er om disse gruppene vil forsvare revolusjonen med sine våpen om revolusjonen faller? Da frykter jeg borgerkrig.

En oppdatering
Til stor medieoppmerksomhet og fullt av flere tusen støttespillere og demonstranter så meldte Leopoldo López seg for myndighetene og ble arrestert. Demonstrasjonene i går (18. februar) medførte også 2 dødsfall (det ene var trolig en bilulykke) og flere skadede, men den store nyheten var López. Det er vanskelig å se hva regimet har å vinne på å kjøre en sak mot López som er anklaget for vandalisme, terrorisme, og for å ha forårsaket dødsfallene til de tre demonstrantene forrige uke, men trolig har López mye å vinne på dette. López er nå Venezuelas mest kjente politiske fange, og tidligere (politiske) fanger har tidligere gjort stor karriere i Venezuela (blant andre Chávez selv og Capriles). En rettssak med mye medieoppmerksomhet vil trolig bli en farse og vil sette internasjonalt søkelys på regimet og rettstilstanden i landet. Maduro har allerede avsatt sjefen for sikkerhetspolitiet (SEBIN) for å ha brutt ordre om ikke å bruke vold mot demonstrantene, og regimet har dermed delvis innrømmet ansvaret for volden og López kan da vanskelig dømmes for det samme. López derimot får den oppmerksomheten han trenger (og søker) og kan muligens seile opp som en ny de facto leder av opposisjonen, men om opposisjonen ikke samles om en felles strategi enten i gatene eller gjennom valginstitusjonen, så vinner kun regimet på lengre sikt.

En korrigering
Øverst skriver jeg at dere får stole på meg, men det må man selvsagt ikke gjøre. Det har sneket seg inn en feil om López sin signatur av Carmona-dekretet under kuppet i 2002. Jeg skrev at López er omstridt fordi han hadde signert Carmona-dekretet, og dermed blir ansett som en kuppmaker. Dette hadde jeg lest ved flere anledninger og det stemte bare nesten. Før jeg skrev denne bloggen ville jeg sjekke disse fakta fordi 2002 kuppet har så mange versjoner og fant ingen originalkilde, men to nettsteder uavhengige som viste til samme liste der Leopoldo López figurerte (se her og her). Deretter skrev jeg bloggen min. Problemet var at det er Leopoldo López Gil som har signert i følge disse nettstedene (har ikke funnet original av dekretet eller noen offisiell statlig venezuelansk nettside som har publisert dekretet), og ikke Leopoldo López Mendoza. López Gil er far til den nå arresterte López Mendoza. For øvrig figurerer López Mendoza sin kollega María Corina Machado i Voluntad Popular som en av de ca. 400 som signerte dekretet, og det gjør også f.eks. Manuel Rosales. På andre nettsider så er ikke det andre etternavnet spesifisert (se her) hvilket gjør det hele litt vanskelig.

På samme nettsted som over (se her) kan man se det López Mendoza er anklaget for under kuppet og det er hevnaksjoner mot chavister etter at dekretet til Carmona den 12. april. López Mendoza sammen med Capriles skal ha ledet politiet (enten personlig eller ved ordre) til å arrestere chavister. Det er liten tvil om at det foregikk hevnaksjoner mot chavistene den og den påfølgende dagen, og Manifest har publisert en video der López Mendoza var med da justisministeren under Chávez ble arrestert. Slik sett så er det kanskje hold for fremdeles å hevde at han da var en udemokratisk opportunist. Hva gjelder Capriles så er han anklaget i boka til Eirik Vold (blant andre) for å ha ledet beleiringen av den cubanske ambassaden i søket etter daværende visepresident Diosdado Cabello (se s. 82-83). Ambassaden ble uten tvil beleiret, spørsmålet er Capriles rolle. Vold hevder at Capriles feiget ut (mine ord) og "tok ikke sjansen på en konfrontasjon som kunne bli blodig" (Vold 2013, s. 83). En motstridende tolkning finnes i boka The Silence and the Scorpion av Brian A. Nelson (en bok som er blitt meget omstridt blant chavister og også norske akademikere som forsker på Latin Amerika, fordi den fremstår som anti-chavistisk...personlig forstår jeg ikke hvorfor den er omstridt og den fremstår mye mer balansert enn noen bok skrevet på norsk om Chávez). Nelson hevder at Capriles forsøkte å stoppe en mulig ukontrollert voldshandling mot den cubanske ambassaden og gikk inn (på egenhånd) i ambassaden for å få en avklaring på om Cabello var til stede slik at han deretter kunne greie å fjerne styrkene og de truende personene rundt ambassaden. I går ble jeg klar over at Norges ambassadør hadde en liten rolle å spille i dette dramaet og har en versjon som er i overenstemmelse med Nelsons versjon (og direkte i motstrid til Vold). Denne versjonen har blitt omtalt i venezuelanske medier rundt 2006 da Capriles ble rettslig anklaget for å ha angrepet/beleiret den Venezuelanske ambassaden, slik Vold og andre hevder. Capriles ble frikjent. Det viser seg nemlig at ambassadør Mork Ulnes tok en telefon til sin cubanske kollega da Capriles hadde tatt seg inn i den cubanske ambassaden og den cubanske ambassadøren sa til Mork Ulnes at alt var rolig og foregikk i ordnede former (se link med video her), og at Capriles og den cubanske ambassadøren holdt på å avklare en misforståelse (altså at man trodde Cabello var til stede). Denne versjonen er mer i overenstemmelse med Nelsons enn med Volds versjon av hendelsene, men uansett vet vi jo ikke hva Capriles ville gjort om f.eks. Cabello hadde vært til stede og fått asyl i den Cubanske ambassaden.