Den økonomiske situasjonen i Venezuela

I dag tidlig (19/2-2016), ble jeg intervjuet på NRK-radio, jeg fikk oversendt 5 spørsmål kvelden før, men tiden NRK hadde til rådighet var kun 3.15 minutter. Tenkte jeg derfor kunne svare mer utfyllende på spørsmålene i denne teksten siden det ble noe stressende på radioen. 

** Kor alvorleg er den økonomiske krisa i Venezuela?

Den økonomiske krisen er dyp og har store sosiale konsekvenser i form av økt fattigdom, sterkt fallende lønninger, mat- og medisinmangel - i tillegg til mangel på mye annet, og landet står på randen av å gå tom for penger. Situasjonen er langt verre enn for eksempel i Brasil. Til sammenlikning er den negative veksten i økonomien 3 ganger så høy i Venezuela og inflasjonen er 10 ganger så høy. 

I følge sentralbankens nylig utgitte økonomiske rapport for siste kvartal er den negative veksten i 2015 på 5,7% (den er muligens høyere), mens den i fjor var på 3,9% (per innbygger er tallene enda mer negative). For 2016 forventer man alt mellom 6 og 10% negativ vekst. Inflasjonen i samme rapport er på 180% (trolig høyere), mens for matvareprisene - som jo er det viktigste for et stort segment av befolkningen - er inflasjonen på over 300% for 2015. Venezuela har dermed verdens høyeste inflasjon for tredje år på rad. For 2016 ventes inflasjonen å nå 700%. I den private sektoren i landet falt produksjonen med 7,4% i 2015, det er ikke ventet bedre tall for 2016. Underskuddeet på statsbudsjettet var på 18 mrd USD i 2015 (økonomene Hausmann og Santos rapporterer om 26 mrd USD underskudd i 2015), noe som utgjør et sted mellom 15 og 20% underskudd. Faktisk har ikke statsbudsjettet gått med overskudd siden 2005, og hatt et snitt på underskuddet på over 10% årlig siden 2010. 

Selv om de økonomiske problemene har sine årsaker i dype, strukturelle problemer som hvert fall kan spores tilbake til innføringen av valutakontroll i 2003 (les gjerne Cadivi Diaries om effekten av valutakontrollen), så er de umiddelbare problemene knyttet til fallet i oljeprisene og tilbakebetaling av utenlandsgjelden. De siste par årene har oljeprisene falt fra ca. 100 dollar fatet til omtrent 30 dollar fatet. Siden oljeeksport står for omtrent 95% av Venezuelas inntekter betyr dette et dramatisk fall i inntekter. Hittil har gjelda, som økte 5 ganger i perioden 2004-2015, blitt betalt av de relativt høye oljeinnektene, ved redusert import og ved å tære på statskassen. Men nå er oljeinntektene i bunn, importen kan vanskelig reduseres mer fordi da begynner folk å sulte (omtrent all mat er importert og subsidiert av staten), og statskassen begynner å gå tom. 

Scenarioet for 2016 er at landet vil få ca. 22 mrd USD i oljeinntekter (med nåværende oljepriser) og må betale lån på mellom 10 og 16 mrd USD (de siste 6 mrd kommer an på om Kina vil utsette sitt krav). Det gir 12 mrd USD til å importere matvarer (men det er før man trekker fra ca. 4 mrd USD til import av olje nødvendig for å blande ut i den Venezuelanske for eksport). Problemet er at i kriseåret 2015 som har gitt stor mangel på alle varer, lange køer og eksploderende priser på svartebørsen for befolkningen, så importerte Venezuela varer for 50 mrd USD (tallene kommer fra denne artikkelen). Venezuela har nå rundt 16 mrd USD i valutareserver, 2/3 av dette i gull (trolig noe mindre i dag siden landet forsøker å selge - eller leie ut - en del av gullreservene for å betale en del av gjelda nå i februar). Om Venezuela bruker alle sine reserver i 2016 så gir det kun import for 28 mrd USD, ned fra 50 i 2015 og ned fra 75 mrd USD i 2012. Om matvare-, medisin- og varemangelen var stor i 2015 med en import til en verdi av 50 mrd USD så kan man tenke seg hvor stor den vil bli i 2016 med en import på 28 mrd USD. Noen kommentatorer snakker om en humanitær krise som resultat. 

Men om Venezuela velger denne strategien, hva så med 2017? I 2017 må Venezuela ut med mer enn 10 mrd USD i gjeldsbetalinger, og vil i tilfelle ikke noen reserver å trekke på. Det gir med nåværende oljepriser en mulig import på ca. 11-12 mrd USD. Situasjonen var en tilnærmet katastrofe med import på 50 mrd USD, og det er umulig å forestille seg en import på 1/4 av dette. En konkurs for Venezuela og for det statlige oljeselskapet er derfor ikke usannsynlig i 2016 eller 2017 (mange økonomer har spådd dette lenge, men tatt feil - en av årsakene ligger nok i en undervurdering av regjeringens vilje til å redusere importen for å betale gjelden). 

Hva så med de annonserte tiltakene onsdag? Bensinprisene vil spare landet for utgifter på ca 2 mrd USD, men fremdeles er bensinprisene, på tross av en 6000% økning, verdens billigste og høyt subsidiert. En liter 95 oktan koster nå 50 øre literen. Andre tiltak var en devaluering av valutaen på fra 6.3 til 10 Bolivar for en dollar (reell markedspris er over 1000 Bolivar for en dollar), reduksjon fra tre til to offisielle valutaer (den andre skal flyte, men ligge på ca 200 Bolivar for en dollar - det store spørsmålet er hvor mye dollar som blir tilgjengelig for denne prisen), en økning i minstelønnen på 20% og restrukturering av statlige matvarebutikker og distribusjonsapparat. Problemet med disse tiltakene er at de ikke øker ikke-oljerelatert produksjon (f.eks. innen jordbruk så landet kan produsere mer mat), og ikke øker landets inntekter. De er dermed trolig lite til hjelp i den nåværende situasjonen. 

På toppen av disse problemene så kan ikke Venezuela låne penger internasjonalt. Eller det vil si, landet kan låne penger, men risikoen er nå så stor så rentene vil ligge på godt over 30%. Ingen vil investere i landet fordi det er ingen tiltro i markedene eller hos andre lands regjeringer til Maduro-regjeringen og dets kontroll over økonomien eller landet. 

** Kvifor har oljeprodusenten Venezuela kome so skeivt ut?

Dette henger sammen med at landet levde over evne i de gode tidene fra ca. 2005-2013, og den statlige inngripen i økonomien som har kvelt private produksjon og private virksomheter og gjort landet enda mer oljeavhengig (fra 84% av eksport i 2004 til 95% i dag). 

Mens land som Norge (og Bolivia for den saks skyld) har opprettet fond i gode tider, så økte Venezuela gjelden sin fra ca. 30 mrd USD i 2004 til i dag ca. 180 mrd USD. Pengene gikk til korrupsjon (som sammen med kapitalflukt er stipulert til 475mrd USD) og sosiale tiltak som helsevesen for fattige, fattigdomsreduksjon, osv. Mens oljeprisene var på over 100 dollar fatet så levde regjeringen som om oljeprisene var på 180 dollar fatet. Gjelden er dermed blitt ekstremt vanskelig å behandle med oljepriser på under 30 USD fatet. 

Det er likevel de statlige reguleringene sammen med valutakontrollen som er de største strukturelle problemene. Priskontroll har gjort det ulønnsomt å produsere varer lokalt, og privat sektor har blitt redusert betraktelig de siste 10 årene. Statlige overtakelser av jord, matvarebutikker, distribusjonsledd, osv. har vist seg å være veldig lite effektivt og har skapt mangel på matvarer og andre varer lenge før oljeprisene falt. Varemangelen begynte for alvor å stige i 2012 mens oljeprisene fremdeles lå på 100 dollar fatet. 

Valutakontrollen har hatt kapitalflukt som en stor kostnad, ekstremt stor korrupsjon (her er en veldig god forklaring på hvorfor valutakontrollen fører til korrupsjon og er en direkte årsak til varemangelen i landet) og manglende muligheter for import av varer som en annen. I dag står staten for 2/3 av all import, mens private (uten tilknytning til regimet) sliter med å importere reservedeler til fabrikker, vanlige varer som bilbatteri, og maskiner og deler til maskiner til helsevesenet som røntgenmaskiner, materialer til medisinproduksjon, osv. Årsaken er at private aktører og i sterkere grad også staten, ikke har tilgang til dollar for import med mindre de går på det svarte markedet. Gjør private aktører det så importerer de varer til tap fordi priskontrollen baserer seg på offisielle dollarpriser, og forskjellen er enorm. 

** Kva vil skje dersom Venezuela går konkurs og ikkje kan betale gjelda si?

Det er vanskelig å si. En av årsakene til at Venezuela har opprettholdt sine forpliktelser er knyttet til oljeøkonomien til landet. Skulle landet gå konkurs så står Venezuela i fare for at kreditorer vil konfiskere skip som har venezuelansk olje, CITGO (den venezuelanske bensinstasjonkjeden i USA), og andre verdier landet måtte ha i utlandet. Det medfører en stor risiko for alle som skal kjøpe venezuelansk olje skulle landet gå konkurs. Venezuela lever av kun en ting og det er oljeeksport, en "konkurs" vil få utrolig store konsekvenser. Regjeringen har derfor vært mye mer villige til å betale gjelden sin enn andre land i tilsvarende situasjon (se Francisco Rodríguez sin mye bedre analyse her etter ca. 55 minutter). 

Men nå er altså spørsmålet mer om evne enn om vilje. 

Det var også noen flere spørsmål som var politiske, men de får jeg ta opp i en senere post. 

Unntakstilstand i Venezuela?

En redigert versjon av denne teksten sto på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 27/1-2016. Her har jeg noen mindre tilleggspoeng som ikke kom med i DN. Kommentaren var til en artikkel i Dagens Næringsliv den 24.01 om Venezuela og den økonomiske unntakstilstanden.

Unntakstilstand i Venezuela?

Det er prisverdig at Dagens Næringsliv setter søkelyset på Venezuela i sin artikkel den 24.01.2016. Venezuela sliter en drapsrate pr 100000 innbygger som er fire ganger høyere enn Mexicos, og med en negativ vekst og inflasjon som er henholdsvis 3 og 20 ganger større enn Brasils. Landets krise er så stor at den faktisk er noe vanskelig å forholde seg til. I journalist Kenneth Lunds ellers gode artikkel så tar han feil på et punkt det er viktig å korrigere. Lund skriver at President Maduro har innført en 60 dagers nasjonal økonomisk unntakstilstand som presidenten utvidede fullmakter til å intervenere i økonomien. Dette stemmer ikke. President Maduro fikk sitt dekret om økonomisk unntakstilstand forkastet av det nye parlamentet med 108 av 163 stemmer fredag 22.01. Presidenten har dermed ingen av de fullmaktene artikkelen viser til. Vi får kanskje unnskylde journalisten denne feilen siden det er første gang på 17 år at parlamentet har nektet presidenten i Venezuela noe som helst. Dette er for øvrig en virkelighet (som ofte kalles demokrati) Venezuelas president også sliter med å forholde seg til. Derfor er det mulig President Maduro likevel tiltar seg disse fullmaktene, men skjer dette så er det greit for Dagens Næringslivs lesere å vite at det skjer i motstrid mot en normal fortolkning av landets grunnlov og et klart flertall i parlamentet.

DN-artikkelen jeg kommenterte her: http://www.dn.no/nyheter/utenriks/2016/01/24/2047/Politikk/venezuela-p-randen

Min kommentar på trykk i DN her: http://www.dn.no/meninger/debatt/2016/01/27/2144/Politikk/unntakstilstand-i-venezuela

(begge bak betalingsmur tror jeg)

Venezuela 2015: Look to The Dominican Republic, not Peru

So, I blurted out on twitter (@leivm_academic) today that the apparent deal that Henry Ramos Allup (HRA) and MUD made with the Maduro/Cabello regime on "re-suspending" the three "suspended" representatives from the state of Amazonas reminded me much more of the 1994 and 1978 debacles in the Dominican Republic than the 1992 "autogolpe" of Fujimori in Peru. Andrés Malamud (@andresmalamud) challenged me to explain why and I kind of tried, but not satisfactorily. The background to this is well-known for many. On December 6 the opposition won two-thirds majority in the National Assembly, which the regime tried to strip away after stuffing the already politically stuffed Supreme Court with 13 new members, and then crying fraud to the Electoral Chamber of the new Supreme Court, which "suspended" four representatives from Amazonas on allegation of fraud. Three of these representatives belonged to the opposition, one to the PSUV. First the opposition went head-on and swore the representatives in (at least the three belonging to the opposition), but after threats of having the Supreme Court taking over the legislative functions, and the Supreme Court arguing that any action coming out of the National Assembly with the three Amazonas representatives present would be null and void, and that the leadership of the newly elected National Assembly was in contempt of the Supreme Court for not executing its order, the National Assembly backed down and the three Amazonas representatives.

Anyway, several people have mentioned Peru on twitter and in other comments when referring to or trying to find a comparable situation to the current crisis in Venezuela. But, I think the differences are greater than the similarities. The Peru 1992 "autogolpe", which inaugurated the first authoritarian and then later the electoral (or competitive) authoritarian period in Peru (until 2000) was the result of a head-on conflict between parliament and the president that the president won when Fujimori (supported by the military) ordered the parliament closed. This move turned out to be highly popular in Peru at the time. In my view, there is not much that resembles the pre-1992 Peru in Venezuela right now. First of all, Peru before 1992 was democratic - it turned authoritarian with the autogolpe. Venezuela is clearly electoral authoritarian the way that concept is defined and if considered democratic, Venezuela is much less so than Peru before 1992. Second, Fujimori was popular and maybe became more popular by closing parliament. It is highly unlikely that Maduro would become very popular should he effectuate the threats made by Capello and Maduro himself. In Peru the autogolpe occurred 2 years after parliamentary and presidential elections, in Venezuela elections occurred a month ago. And thirdly, Venezuela is not there yet. The deal made yesterday may have avoided the Fujimori-autogolpe track (for now). So, apart from there being a clear conflict between parliament and the presidency, the regimes are different, presidential support is starkly different and the outcome is (for now) different.

But, the deal which involved the opposition accepting a type of legalistic post-electoral fraud that stripped MUD from its 2/3 majority in the National Assembly, probably in order to avoid a full institutional breakdown in a context in which the Maduro-regime controlled fully the justice sector and probably also the army, resembles what occurred in the Dominican Republic in 1978 and also partly what occurred in 1994.

In 1978, the semi-authoritarian president Joaquín Balaguer had ruled for 12 years, and he and his conservative Reformist party lost the presidential and parliamentary elections in May that year. Balaguer, who as a politician was so cunning and smart that he'd make Chávez look like an amateur, ruled what may be the first (modern) electoral authoritarian regime in Latin America. He won by fraud and intimidation of the opposition in 1966, and although popular his regime, like Chávez's regime, continued authoritarian practices during elections in 1970, 1974 (when the opposition withdrew from the contest) and in 1978. In 1978, however, the opposition party (PRD), won the presidency and majority in both chambers of parliament. I will not go in to details about the details of events here, but after it became relatively clear that the opposition would win, Balaguer and the army stopped the vote count on the eve of the election, and threatened with a military coup. Under heavy international pressure (USA, OAS, Venezuela and in particular AD - in the Dominican Republic Carlos Andrés Pérez is considered somewhat of a hero actually), this was during the Carter-presidency, the Balaguer regime and the military backed down, but only after having robbed the PRD of the majority in the Senate and various seats in the Lower Chamber. The price for taking the presidency, and avoiding a complete breakdown, was continued control for the Balaguer party (Partido Reformista) over the Senate which by majority decision elected the Supreme Court. This way Balaguer and his supporters were secured immunity and impunity for corruption and human rights violations during the twelve year rule from 1966 to 1978.

In 1994, blatant electoral fraud and a Central Electoral Board "owned" by Balaguer (who came back to the presidency in 1986 and ruled in a somewhat more democratic, but still electoral authoritarian fashion), secured Balaguer a "victory" in the presidential election, and deprived the PRD (again) a majority in the Senate. The latter was important again for securing impunity and immunity for crimes during the 1986-1994 stint in power. Again international pressure (USA, OAS) forced a deal, which this time shortened Balaguer's fraudently won presidential term to two years, and a constitutional reform banning reelection and (later) judicial reform and electoral reform to secure a more level playing field. In this case, a complete breakdown was an outcome, but rather by the PRD going to the streets to try to remove Balaguer through social protests.

The Dominican cases are in some instances clearly different from today's Venezuela. In the DR we are dealing with both presidential and parliamentary elections, in Venezuela only parliamentary elections. Nevertheless, given the opposition's promise to remove Maduro the stakes are similar. In the Dominican Republic, a much smaller country, the international pressure for respecting democracy was much higher and international actors had probably higher potential leverage than in Venezuela.

But in other instances, there are similiarities and more so than between Venezuela and Peru ca. 1990-1992. Both regimes are electoral authoritarian, both regimes experience post-electoral crises caused by a regime not willing to cede power and bow to the popular will, in all three cases democracy is violated by a deal struck between the opposition and regime that weakens the opposition  and strengthens the regime's position (compared to the mandate given by the voters), in all cases the use of legal institutions controlled by the regime were used to create a "legal" solution, in all cases a total breakdown of the institutions (and potential use of violent force) was the alternative without a deal.

In the Dominican Republic international pressure for (liberal) demoracy was crucial in both 1978 and 1994, and without it is difficult to see that the opposition would have gotten anything. One may wonder then what the presence of an OAS electoral mission, USA on the ball and real regional pressure for the respect of democracy could have done in the Venezuelan election and its current aftermath. OAS would most likely have been able to publicly defend electoral result (UNASUR is SILENT today), and together with solid pressure from neighbouring countries the costs of the Supreme Court sentences might have risen enough to avoid them.

The second point is that both 1978 and 1994 are considered democratic transitions in the Dominican Republic. Electoral loss for an electoral authoritarian regime signified in both cases some sort of transition to a more democratic situation. This is also a likely outcome in Venezuela (especially since the economy is fast digging the regime's grave and current economic policies are bringing a steam shovel to aid digging it quicker). In Peru, on the other hand, the 1992 debacle signified a breakdown of democracy. A warning here is that both Dominican transitions are considered by Jonathan Hartlyn and others as failed opportunities, since the outgoing regime (Balaguer) managed to keep control of important institutions and thus hinder a full break from the previous modus operandi of doing politics (and hindering any type of transitional justice). Despite the political deal just made, a clearer break is more likely in Venezuela than in the DR (unless the situtation ends in an autogolpe after all), but this is due to the economic situation that undermines regime support rapidly, and the option of a recall-referendum.

Should the Maduro-regime survive for three more years, however, and keep its control the judiciary, military (a question here of course is who controls who) and the electoral authorities, then we are dealing with one of the first cases of an electoral authoritarian regime with a minority in Congress. That could be quite interesting to follow.

At any rate, if you want to look at somewhat similar cases for analysing the Venezuelan post-electoral conflict, look to the Dominican Republic, not to Peru and the autogolpe of 1992. If you still want to look to Peru, then look to 2000 where Fujimori fled to Japan some months after having fraudulently won a presidential elections.

Venezuelas demokratiske test

Denne teksten skulle ha stått på Bergens Tidendes sider søkndag 6. desember, men ved en feil (i BTs redaksjon - ikke vår feil) så kom den ikke.
Legger derfor ut denne nå fullstendig ikke-aktuelle teksten her nå - skrevet av Audun Solli og meg selv. Svaret på det siste spørsmålet er JA - og for øvrig mer så enn før den 6. desember.

Venezuelas demokratiske test

Av:

Leiv Marsteintredet

Audun Solli

Debattene om Venezuela er et demokrati har vært lange og harde i Latin-Amerika så vel som i Norge. Ved parlamentsvalget den 6. desember får vi trolig svaret. Demokrati måles til syvende og sist ved at regjeringer er villig til å gi fra seg makten når et flertall av folket ønsker det, og med meningsmålinger som viser en ledelse for opposisjonen med 20-30 prosentpoeng, er parlamentsvalget i realiteten en folkeavstemming over Chavista-regimet og President Nicolás Maduro.

Et omstridt regime

Venezuela gjennomgår en formidabel økonomisk og sosial krise som nå også truer Chavista-regimet stiftet av Hugo Chávez i 1998. Inflasjonen er på 190% og BNP faller med 10% i år, matkøene er lange og fattigdommen er raskt stigende. Uten en karismatisk og energisk Chávez ved makten, har regimet raskt mistet popularitet. For første gang utfordres regimet  i valgurnene..

Da Chávez kom til makten tok han raskt et oppgjør med det tidligere demokratiske regimet, og ønsket å etablere et nytt demokrati med nye arenaer for demokratisk deltakelse. Ikke noe annet land i Latin-Amerika har gjennomgått så radikale endringer som Venezuela de siste 15 årene. Chávez endret også det internasjonale landskapet i regionen og forsøkte å svekke USAs rolle og drive regionen mot venstre politisk.

Mens store deler av venstresiden hyllet Chávez for hans reformer, så kritiserte høyresiden ham like sterkt for akkurat det samme. Reformene hadde som mål å skape et radikalt, ikke liberalt, demokrati som kunne gjennomføre sosiale reformer raskt og effektivt. I mange år kunne også regimet vise til gode resultater med inkludering av nye grupper i demokratiet, redusert fattigdom og ulikhet, og Chávez vant valg etter valg. Regimets suksesser har vist seg lite bærekraftige.

Et demokratisk valg?

President Maduro har sagt at revolusjonen ikke vil gi fra seg makten koste hva det koste vil. Hans uttalelse kan være et valgkamputspill, og mye kan endre seg på kvelden den 6. desember. Uttalelsen gir likevel grunn til å betvile regimets demokratiske hensikter. Betingelsene for demokrati har forverret seg siden Chávez død.

Opposisjonen har lenge klaget på at regjeringen driver skittent spill. De har gode argumenter. I et 18 siders langt brev fra Generalsekretær Luis Almagro i Organisasjonen av Amerikanske Stater til Tibicay Lucena, leder av det venezuelanske valgorganet, kritiseres valget i harde ordelag. Almagro påpeker begrensninger på ytringsfriheten, diskvalifisering av opposisjonskandidater, bruk av statlige ressurser i valgkampen, endring av spillereglene underveis, manipulasjon av folketallsdata for å øke antall mandater i chavista-dominerte områder, unntakstilstand i tre delstater som begrenser bevegelses- og forsamlingsfrihet, manglende internasjonal valgobservasjon og fengselsdommen mot opposisjonslederen Leopoldo López etter protestene mot regjeringen i 2014.

Hvorfor vil opposisjonen delta under så dårlige vilkår? Svaret ligger i opposisjonens solide ledelse på meningsmålingene og dets dårlige erfaringer med ikke å spille etter regimets regler. I 2006 under mye mer rettferdige forhold enn i dag, boikottet opposisjonen parlamentsvalget i et mislykket forsøk på å diskreditere Chávez-regimet. Det slo hardt tilbake på opposisjonen som framsto som udemokratisk. De langvarige protestene i fjor ledet av nevnte López gjorde også opposisjonen mindre populær, og styrket regimet midlertidig. Venezuelanere vil ha endring, men kun gjennom valg. Dette gjør at opposisjonen nå trosser forholdene og satser alt på å fjerne regjeringen med demokratiske midler.

En demokratisk test for begge parter

I følge statsviteren Adam Przeworski, er den ultimate testen på et demokrati om regimet aksepterer å tape i valg og gi fra seg makten til opposisjonen. Parlamentsvalget 6. desember er i realiteten en folkeavstemming over Chavista-regimet. MUD er en samling av over 20 politiske partier som kun forenes av at de har en felles "fiende" de ønsker vekk. Med et flertall i ryggen vil opposisjonen bruke sin makt på å forsøke å få kontroll over høyesterett for å føre en riksrettssak mot president Maduro eller fjerne ham gjennom folkeavstemming i 2016. Regimets overlevelse står på spill.

Men valget er også en test for opposisjonen. Venezuela er fremdeles et land av misfornøyde Chavistaer, og får ikke opposisjonen flertall (etter en rettferdig opptelling av stemmene), blir spørsmålet hva MUD gjør. På tross av svært ulike vilkår, så har opposisjonen ved å delta i valget, akseptert de nåværende spillereglene. Det blir derfor vanskelig å klage i etterkant. Aksepterer ikke MUD valgresultatet, vil opposisjonen igjen miste sympati, og framstå som mindre demokratisk enn regimet det ønsker å fjerne for å demokratisere Venezuela. 

Den 6. desember kan et av de mest omstridt politiske regimene i Latin-Amerika i moderne historie gå mot slutten. Det vil sende ringvirkninger langt utover Venezuelas grenser. Det store spørsmålet blir likevel: Er Venezuela fortsatt et demokrati 7. desember?

Drap eller trafikkdøden i Latin-Amerika. Hva er farligst? Hva hører du mest om?

Det er mye oppmerksomhet om vold og drap i Latin-Amerika om dagen. Det er med rette. Drapsstatistikkene, særlig i Mellom-Amerika, er av de høyeste i verden, og regionen kan skilte med verdens farligste land og verdens farligste byer (utenfor krigssoner). I Brasil ble over 56000 personer drept i 2014 i følge InSight Crime sin oversikt (basert på offentlig statistikk), mens i Mexico som er det landet vi hører mest om her hjemme (f.eks. her), ble ca. 20000 mennesker drept i 2014. Likevel er ikke Mexico et spesielt voldelig land i Latin-Amerika. Ser vi på drepte per 100000 innbygger så ligger faktisk Mexico i 2014 godt under snittet i Latin-Amerika (tallet for Mexico ville riktignok vært noe høyere om det store antallet forsvinninger var tatt med). I Mexico er antall drepte per 100000 på 16,1, mens gjennomsnittet i Latin-Amerika er på 22,8. Brasil som i disse dager er mer kjent for korrupsjon (og skitne OL-roareaner), har faktisk en mye høyere drapsstatistikk enn Mexico på 29 per 100000 for 2014. Landene med flest drap per 100000 innbygger i Latin-Amerika i 2014 var El Salvador med 68,6, Honduras på 66 og Venezuela med 54. Om tendensen hittil i år fortsetter for El Salvador så kan drapsraten for 2015 faktisk komme opp i over 100 per 100000, noe som er høyere enn de seneste års rekorder i Honduras på i overkant av 90 per 100000. Colombia er et annet land som er kjent her hjemme for å være voldelig, et inntrykk vi får bekreftet i Narcos, men Colombia er faktisk mye mindre voldelig enn Venezuela med sine 26,1 drap per 100000. Dette tallet er høyt, men faktisk under halvparten av Venezuela sin statistikk, Sør-Amerikas klart voldeligste land. Mens mediene her hjemme er mest opptatt av matkøene, inflasjonen og den økonomiske krisen så har Venezuela faktisk 3-4 doblet drapsvolden siden 1998 (da Chávez kom til makten). Poenget er at inntrykkene vi har om hvilke land som er voldelige ofte ikke stemmer med virkeligheten. Tallene fra 2014 (basert på ovennevnte lenke til InSight Crime) er i figuren under (tall for Argentina og Cuba mangler).

For de som tror at volden i Latin-Amerika er ny så kan det også opplyses at regionen lenge har vært  verdens voldeligste (utenom krigsperioder og krigssoner). Figuren her fra UNODC sin rapport om drap i verden i 2013 viser at Latin-Amerika lenge har ligget vesentlig høyere enn Europa og Asia når det gjelder drap (figuren er fra side 35).

Selv om det er høye drapsrater i en del land i Latin-Amerika er det ikke farlig å reise til noen av landene i regionen. Det er liten risiko for å bli drept. Likevel frykter man ofte drapsvolden nok til at man tenker seg om to ganger før man vurderer en reise til noen av landene i regionen. Skal vi frykte noe når vi reiser til Latin-Amerika bør vi heller frykte trafikkdøden enn å bli utsatt for vold. Dette er ikke bare fordi det dør flere nordmenn i trafikken i utlandet enn det blir drept nordmenn (her finnes ikke gode tall, men fra 2004 til 2014 ble 49 nordmenn drept i utlandet, mens det kanskje dør så mange som 20 nordmenn i trafikken i utlandet årlig), men også fordi Latin-Amerika også trolig er verdens farligste region trafikkmessig. Faktisk så dør det flere mennesker i trafikken enn som blir drept i 11 av 19 land i regionen. Figuren under basert på data fra UNODC og WHO over drepte (blått) og trafikkdødsfall (rødt) i 2011 og 2010 viser hvor farlig trafikken faktisk er i Latin-Amerika.

I 2010 døde ca. 109 tusen mennesker i Latin-Amerika mot 131 tusen som ble drept (i verden totalt dør over en million årlig). Trafikken dreper altså nesten like mange som volden i regionen, og er et like stort samfunnsproblem som volden selv om vi samfunnsforskere fokuserer mest på vold. Det er for eksempel 42 døde i trafikken per 100000 innbyggere i Den dominikanske republikk (et yndet feriereisemål) mot 24,7 drepte. Begge tall er for øvrig mye høyere enn i Mexico, men ingen tenker på at Den dominikanske republikk er et farligere reisemål enn Mexico, og trolig det aller farligste i Latin-Amerika for en turist å reise til (men trolig ikke veldig farlig).

 For oss nordmenn derimot er trafikken trolig mye farligere enn volden selv om pressen ikke skriver om dette. Siden nordmenn stort sett unngår farlige steder når de reiser, har råd til å bo på trygge hotell, og som oftest ikke driver med narkotikahandel eller står i fare for å bli drept av politiet, så er risikoen liten for å bli skutt eller bli utsatt for dødelig vold. Men de fleste nordmenn som reiser til Latin-Amerika må oppholde seg i trafikken og der er risikoen for ulykker omtrent den samme som for lokalbefolkningen. Så dersom man skal vurdere reisemål i regionen ut i fra hvor farlig landet er så bør man kikke på trafikkdødsfallene og trolig unngå Den dominikanske republikk og Venezuela som begge skiller seg negativt ut.

For å være helt på den sikre siden så kan vi selvsagt kombinere drapsstatistikken med trafikdødsfallene og få en liten dødsindeks for Latin-Amerika. Det er gjort i figuren under med tall fra 2010 og 2011.

Her kommer det klart frem at landene å unngå er El Salvador (som ville scoret høyest nå om vi baserte oss på drapsstatistikk for 2014 eller 2015), Honduras, Venezuela (som også ville vært høyere med dagsaktuell statistikk) og Den dominikanske republikk (!). Mexico framstår som det 9. farligste landet i regionen, mens Cuba og Chile framstår som de tryggeste landene man kan reise til.

Moralen er: ikke baser din trygghetsanalyse over Latin-Amerika basert på hva som står i mediene, og fokuser heller på trafikkrisiko enn drapsstatistikk.

Kort om norsk dekning av Latin-Amerika - kommentar til debatt på NRK ytring mellom LAG og NRK

For en uke siden klaget Latin-Amerikagruppene via NRK Ytring på lite dekning av regionen i norske medier spesielt med tanke på de mange store nyhetssakene der borte fra som særlig vi som er opptatt av Latin-Amerika får med oss. Som Latin-Amerika-interessert er det vanskelig å være uenig med LAG om at dekningen av regionen virker liten sammenliknet med andre regioner. Det er det for øvrig sikkert mange gode (og dårlige) forklaringer på, men som sagt, det føles lite og tynt. Utenrikssjef Knut Magnus Berge svarer godt på vegne av NRK i en kronikk noen dager senere og viser at NRK faktisk ikke har så lite dekning av regionen som det kan synes som i kronikken fra LAG. Slik sett kan det se ut som NRK har sitt på det rene (selv om jeg tidligere har klaget på kvaliteten i noe av det som slippes til).

Noen raske søk i Retriever/Atekst derimot gir LAG rett i sine påstander. Om vi går utover NRK på nett, radio og TV så er det liten dekning av regionen. Jeg søkte på "Latin-Amerika" i Retriever/Atekst for nyhetssaker på norsk de siste 90 dager og fikk 499 treff. Et slikt søk er selvfølgelig ikke perfekt, mye går under radaren her, men i denne omgang er ikke det så farlig. Et søk på "Afrika" for de siste 90 dager for nyhetssaker på norsk ga 7099 treff. Det er 14 ganger mer. Det er riktignok flere land i Afrika, men ikke 14 ganger så mange. LAG har derfor et poeng i at norske medier har relativt liten dekning av Latin-Amerika.

For en uke siden så jeg en kommentar på Facebook (fra en venn av en venn) om at norske medier hadde ignorert dommen mot opposisjonspolitiker Leopoldo López i Venezuela. Saken har vært stor i USA, Spania og store deler av Latin-Amerika, samt blitt tatt opp av Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner. Mange uttrykker sin bekymring for det som skjer i Venezuela. For å sjekke påstanden søkte jeg forrige helg i Retriever/Atekst med ordene "Leopoldo Lopez" de siste 14 dagene (siden dommen mot Lopez) i norske nyhetssaker. Jeg fikk 4 treff. To var "nyheter over natten" på NRK.no på ca. 2-3 linjer, en var en NTB-sak og en var samme NTB-sak i Aftenposten. Deretter søkte jeg i Retriever/Atekst for de samme 14 dagene på svenske nyhetssaker og fikk over 100 treff. (i dag gir samme søk siste 30 dager 7 treff på norsk i norske medier - deriblant en kronikk i Dagsavisen  og 109 treff i svenske medier). Dette er også tegn på at norske medier har relativt liten dekning av Latin-Amerika - denne gang i sammenlikning med svenske medier. LAG har derfor noen gode poenger i sin kronikk på NRK Ytring.

Så selv om NRK delvis kan renvaskes, så henger altså resten av de norske mediene igjen - dessverre.

Avsettelsen av President Otto Pérez Molina i Guatemala

President Otto Pérez Molina (OPM) har falt fra makten i Guatemala etter en form for riksrettssak. Med 132 mot 0 stemmer vedtok parlamentet å fjerne presidentens immunitet, og saken er nå sendt til rettssystemet. Dommeren i saken beordret OPM arrestert, noe som reelt og formelt ville frata OPM makten, men i dag, torsdag 3. september, kom OPM retten i forkjøpet og sa fra seg makten.

Saken det gjelder har en lang historie og kalles La Línea. Saken går ut på at OPM og hans tidligere visepresident Roxana Baldetti, som allerede hadde gått av på grunn av involvering i La Línea, var involvert eller ledet en stor smuglergruppe som i allianse med deler av tollvesenet importerte varer uten å fortolling. De involverte tjente svært store summer på denne virksomheten. Saken er ikke ny og et tilsvarende nettverk som involverte flere i militæret, blant andre OPM, som tidligere var general (omstridt pga. hans rolle under borgerkrigen der mange mener han er ansvarlig for flere massakre - OPM har riktignok aldri blitt dømt for dette), men mange trodde at nettverket var oppløst. Sammen med statsadvokater/riksrevisjonen har FN-organet CICIG (International Commission against impunity in Guatemala) etterforsket saken grundig og funnet solide bevis mot OPM.

Man skulle tro at bevisene mot OPM skulle føre parlamentet til å fjerne presidenten med en gang saken dukket opp i april i år, men så lett er det sjeldent. De fleste presidentsammenbrudd er foranlediget av sterk mobilisering i gatene mot presidenten som etter hvert presser parlamentet eller rettssystemet til handling. Så også i Guatemala. Protestene mot OPM har vært historiske i et land med normalt en lav grad av mobilisering (mye grunnet voldelig undertrykking av protester i gatene enten av politiet eller militæret). Så sent som 13. august stemte kun 88 representanter i parlamentet for å fjerne presidentens immunitet, men etter hvert som protestene fortsatte og økte i intensitet for å få fjernet presidenten, så parlamentsmedlemmene det opportunt å fjerne presidenten (trolig like mye for å redde eget skinn som for å oppnå rettferdighet og ansvarliggjøring av presidenten).

Saken er på mange måter historisk fordi selv om flere presidenter har blitt fjernet gjennom riksrettssak etter korrupsjon i Latin-Amerika (mest kjent er saken mot President Collor de Melo i Brasil i 1992), så er det første gang en president i Mellom-Amerika har blitt fjernet etter korrupsjon. I flere land i Mellom-Amerika, til og med i "rene og stabile" Costa Rica, har presidenter blitt dømt for korrupsjon etter endt embete, men aldri mens de har styrt. Siden saken kom så sent i OPM sin presidentperiode (han ville gått av i januar - første runde i presidentvalget er søndag 6. september), trodde jeg at OPM ville overleve sin periode. Slik gikk det ikke. Han hadde ingen støtte i folket som demonstrerte mot ham, korrupsjonssaken var solid, og han mistet støtte hos den viktige næringslivsorganisasjonen CACIF (i tillegg så har de militære forholdt seg i ro), og til slutt falt dommen i parlamentet mot ham.

Den historiske mobiliseringen i gatene (uten militær undertrykking) og den historiske prosessen der både en president og en visepresident faller for korrupsjon har fått mange til å snakke om en Mellom-amerikansk vår (det er tilsvarende prosesser på gang i Honduras også), eller en guatemalansk vår. Altså, saken mot OPM kan føre til økt demokratisering i landet.

Jeg er ingen Guatemala-kjenner, men basert særlig på komparative analyser av tilsvarende hendelser i Latin-Amerika tidligere, og historisk erfaring fra Guatemala, er det liten grunn til at avsettelsen av OPM skulle gi grunn til en slik optimisme (Statsviteren og Latin-Amerika-kjenneren Gregg Weeks har samme synspunkt). Jeg vil basere meg mest på komparative erfaringer, mens de som vil høre hva Norges fremste Guatemala-kjenner mener som saken, bør få med seg seminaret på SUM neste uke.

Det har vært cirka 18 presidentsammenbrudd i Latin-Amerika siden demokratiseringen på 1980-tallet, det vil si presidenter som har falt i løpet av sitt mandat uten at demokratiet har brutt sammen. I min forskning på disse, har jeg kategorisert 4 typer av presidentsammenbrudd (jeg bryr meg kun om 3 her). Disse har ulike årsaker og konsekvenser.

En type omfatter en demokratisk kriser der presidenten fjernes etter å ha begått sterkt udemokratiske handlinger. Her kan vi liste fallet til Fujimori i 2000 (Peru), Balaguer i 1994/96 (Den dominikanske republikk), og Serrano i 1993 (i Guatemala). Konsekvensene av disse er ofte demokratiserende reformer som søker å "fikse" på det som blir oppfattet som det demokratiske problemet som ga de avsatte presidentene mulighet til å opptre udemokratisk. For eksempel ble direkte gjenvalg av presidenten fjernet konstitusjonelt i både Peru og Den dominikanske republikk. En annen type er når presidenten avsettes av politiske grunner. Dette kommer særlig etter at landet har opplevd en økonomisk krise, og folket i gatene krever en annen politisk retning. Presidentsammenbruddet delegitimerer det politiske systemet enda mer enn den mislykkede politikken, og åpner dørene for at den neste presidenten kan foreta drastiske kursendringer politisk. Konsekvensene her er altså politisk endring. Eksempler er fallene til president Alfonsín i Argentina i 1989, de la Rúa i Argentina 2001, flere presidenter i Bolivia og Ecuador på 2000-tallet og fallet til Carlos Andrés Pérez i Venezuela. I alle tilfellene opplevde landene en sterk politisk kursendring etter at presidentene hadde falt. Den siste er altså at en president faller for korrupsjon, som i Brasil under Collor de Melo i 1992. Etter denne type presidentsammenbrudd er det liten grunn til å forvente endring fordi institusjonene har fungert som de skal. Systemet har greid å fjerne en korrupt president, noe som må anses som positivt, og demokratiet har fungert. Saken mot Collor de Melo medførte ikke slutt på korrupsjonen, som har dypere røtter naturlig nok enn i presidentpalasset, og få politiske reformer.

Saken i Guatemala er en typisk korrupsjonssak og et typisk presidentsammenbrudd i den forstand at folket i gatene, etter en grundig etterforskning (i Guatemala støttet av CICIG), presset parlamentet til å fjerne presidenten. Basert på komparative erfaringer betyr dette dermed få endringer i Guatemala fordi strengt tatt fungerte jo systemet - sterke og uavhengige institusjoner fikk jobbe i fred med sine undersøkelser og førte solide bevis mot presidenten som ble avsatt. I tillegg fikk folk demonstrere fritt og fredelig i gatene, militæret holdt seg i brakkene, og presidenten forsøkte ikke et selvkupp. Saken må ses på som en demokratisk seier, men den gir ingen grunn til demokratiserende reformer.

Det finnes også noen tegn i Guatemala på at optimismen bør være moderat. Fjerningen av President Serrano etter et forsøk på et selvkupp i 1993 kan på mange måter anses som langt viktigere mht. demokratiet enn fjerningen av OPM i år. I 1993 sto hele demokratiet på spill og det overlevde et udemokratisk angrep. Det medførte noen få, demokratiserende reformer i etterkant og en "rensking" av parlamentet av korrupte parlamentsmedlemmer. Men få vil argumentere i dag for at hendelsen medførte langsiktige, positive demokratiserende konsekvenser. Det andre argumentet er meningsmålinger og tendenser for det kommende presidentvalget i Guatemala. I dag leder Manuel Baldizón på meningsmålingene - Baldizón er leder for partiet Lider og er regnet for å være en svært konservativ populist (som er anklaget for å plagiert sin doktorgradsavhandling og en bok han nylig publiserte). Baldizón og hans parti har også ignorert alle lover og regler som regulerer valgkampen i Guatemala, og han er en kjent motstander av CICIG som etterforsket saken mot OPM (hans visepresidentkandidat er i tillegg implisert i saken mot OPM). Han er garantert ikke representanten for alle som var i gatene og protesterte demokratisk mot Pérez Molina, men han har likevel støtte i dag av "den stille" pluraliteten. En seier til Baldizón kan fort medføre endringer i Guatemala, men trolig ikke de man forbinder med en demokratisk vår. På den annen side så kan det sterke fokuset på korrupsjon og den økte, fredelige mobiliseringen i Guatemala, gi Baldizón store problemer med å overleve fire år ved makten.