Flexibilisation, parliamentarisation and presidential breakdowns: lessons for Brazil

From time to time, or actually rather seldom, ones research may become relevant for real political events. With the impeachment threat looming over President Dilma Rouseff, some observers have revisited some of the arguments I made with Einar Berntzen in our article in Comparative Politics in 2008. In that article we study and categorise the many presidential breakdowns in Latin America.

Taking as point of departure Juan Linz's thesis that presidential regimes are not as well equipped as parliamentary regimes to tackle political conflicts, we argue that the presidential breakdowns rather show that presidential regimes in solving their crises seem to have overcome its deficiensies. The perils of presidentialism according to Linz were rigidity due to the fixed terms of parliament and president, and dual democratic legitimacy since both parliament and president enjoy direct democratic legitimacy. These problems make it difficult to solve conflicts between parliament and president since it is difficult to remove either institution democratically, and there is no institution that by definition decides over the other. In parliamentarism conflicts are solved by parliament (or its majority) having the power to nominate and remove the government, and the government normally, and within some set limits, has the power to call for early elections.

The article then argues that the removal of presidents before the end of the electoral term demonstrates that the fixed terms are not as fixed as we believed, and that instead of ending in democratic breakdowns, which Linz predicted, conflicts in presidential regimes in Latin America now end in presidential breakdown with democracy surviving. We further argued that some of these presidential falls resemble parliamentary modes of conflict resolution. Whereas we argued that impeachment was a presidential form of conflict resolution, since impeachment of the president is constitutionalised in most presidential regimes in Latin America, we said that other forms of parliament voting out the president resembled votes of no confidence. Types of this could be votes of incapacity, or abandonment of the presidency. The cases were here two in Ecuador (1997 and 2005), and one in Bolivia (in 2005), the latter being an example of a president losing a vote of confidence which led to presidential resignation, in addition to failed attempts such as in Peru in 1991. We further pointed to another aspect, which was the call for early elections during times of crisis as another sign of choosing parliamentary solutions to presidential crises. This latter aspect has often gone unnoticed. We counted (back in 2008) early elections in Bolivia (twice), Dominican Republic, Argentina and Peru. In the article Einar Berntzen and I interpreted rather positively these presidential breakdowns (or interrupted presidencies as we call them) since they did not end in democratic breakdown, and we argued that the flexible solutions (not always envisioned constitutionally at the time) had helped avoid full democratic breakdown.

After our article, the use of impeachment has gone from only dealing with unconstitutional and undemocratic behaviour (Raúl Cubas in Paraguay in 1999) and corruption, to seemingly deal with more strictly political matters in the case of President Lugo in 2012, and Dilma Rouseff in Brazil today. With Mariana Llanos and Detlef Nolte, we analysed the fall of President Lugo highlighting the aspect of the politics of impeachment. In this case Lugo did not fall because he was corrupt, but because 2/3 of Congress argued he did not perform his duties well. Using political motives to spur an impeachment process could then also make impeachment procedures resemble a type of vote of no confidence used in parliamentary regimes, and one could argue that impeachment was used "parliamentary-style". In Brazil today, it also seems that impeachment is much more politically motivated than in the case of for instance Collor in 1992 (a case of corruption), and therefore many have argued that impeachment is not warranted in this case. Again we see impeachment used as a vote of no confidence, but with a 2/3 bar rather than 1/2.

Pérez-Liñán revisited the parliamentarisation arguments in an article in La Nación where he pointed out, correctly, that an impeachment is not a vote of no confidence, and this is also one reason the current efforts to impeach Dilma have been criticised. Originally, as I mentioned, we never thought of impeachment as a form of vote of no confidence, or parliamentarisation, but in the cases of Lugo and Dilma impeachment resembles votes of no-confidence. As such these two cases may strengthen our original argument that presidential regimes copy parliamentary regimes when solving conflicts, even though impeachment as vote of no-confidence may be harder to defend normatively for the very reasons Pérez-Liñán mentions (but is still better than our the alternative outcomes provisioned in the literature we discussed in our article: democratic breakdown). At any rate it is interesting to observe that presidentialism as we thought it, is evolving even though we may disagree with its direction. (For pragmatic reasons, however, I find that if a 2/3 majority in both chambers are willing to remove the president I think they should be allowed to do so no matter the reason. This is simply because if 2/3 of the representatives want the president removed, the president is most likely not able to govern anyway and her/his survival may then secure un-governability. A new president, all else equal, should have a higher probability of obtaining congressional majorities). 

But, if we are to revisit the flexibilisation or parliamentarisation argument for the current crisis in Brazil, I much rather suggest considering one of the parliamentary formula we actually discussed: that of holding early elections (for congress and president). Early elections, however, is not envisioned constitutionally, and requires constitutional reform. Further, parliamentarians are not known for voting in favour of something that will leave them without (a well-paid) job. The solution is therefore maybe unlikely, but one could promise parliamentarians immunity in exchange for early elections, which would increase parliamentarians' incentives. Early elections instead of just impeaching Dilma has the benefit of sharing the blame equally between parliament and president which seems on the face of it more just in the case at hand (because in Brazil no one is without sin even though everyone casts stones). Several observers, including The Economist, have already suggested it, and it seems a somewhat more just solution than putting all blame on Dilma. 

Another criticism of the impeachment solution is that the removal of the president in Dilma's case will not solve much. I agree. This has to do with the type of crisis in Brazil. Should Dilma fall the lava jato scandal and investigation will still be there, and more importantly the poor economic performance will not automatically go away with Dilma. In another article on the topic I point out that presidential breakdown - the early removal of the president - seemed to have worked well (that is stabilising the political situation and avoiding more breakdowns) when the crisis is related mainly to the person inhabiting the presidency (for instance corruption in the case of Collor). Then you "solve" the problem by removing the president, and people protesting in the streets go home. Presidential breakdown also seems to have worked well when the president has been of the semi-authoritarian type such as Fujimori in Peru or Balaguer in the Dominican Republic. Again the motive for people going into the streets is removed with the removal of the president, and in these cases removing the president also holds the benefit of democratising the country (Venezuela today could become a similar case). However, when the problems have been political and/or economic, or both, such as in Ecuador and Bolivia in the early 2000s, and in Brazil today, then removing the president does not solve all that much (even though democratic breakdown has been avoided). The underlying problems persist, people will come out in the streets again, and often instability continues (think Bolivia and Ecuador in the years before Morales and Correa took over). Things tend to stabilise first after a new president implementing a policy switch have come into power. This occurred right away in Bolivia in the 1980s with Paz Estenssoro and also in Argentina with Menem (no more presidential falls), but took some time and some more presidential falls in Bolivia and Ecuador in the 2000s.

Taking lessons from these more politically motivated presidential breakdowns we find that a potential successor to Dilma may quickly also be in peril unless he manages to drastically change the political and economic course of the country in a manner that sufficiently satisfies people and encourages them to home rather than taking to the streets.

Some of my articles on the topic

Marsteintredet, Leiv (2014). Explaining variation of executive instability in presidential regimes: Presidential interruptions in Latin America.  International Political Science Review.  ISSN 0192-5121.  35(2), s 173- 194 . 

Marsteintredet, Leiv, Mariana Llanos & Detlef Nolte. 2013. Paraguay and the Politics of Impeachment. In Journal of Democracy 24(4), October (pp.110-123).

Marsteintredet, Leiv & Einar Berntzen (2008). Reducing the Perils of Presidentialism in Latin America through Presidential Interruptions. In Comparative Politics 41(1), October (pp. 83-101). 

Hva er et kupp?

I disse tider der President Dilma Rouseff i Brasil muligens mister makten gjennom en riksrettssak og mange nå snakker om et kupp i landet, er det på tide å minne om den operasjonelle definisjonen av kupp i Latin-Amerika.

For analytikere og utenforstående:
Når en politiker eller et politisk parti du sympatiserer med mister makten.

For politikere:
Når du selv mister makten.

Den sosiale situasjonen i Venezuela

I den forrige posten tok jeg opp den økonomiske situasjonen i Venezuela. Bildet er dystert, det kan gå mot konkurs, og landet kan overleve konkurs kun dersom regjeringen er villig til å ignorere de sosiale konsekvensene.

Jeg lovet også i den forrige posten å ta opp flere spørsmål NRK stilte, men som det ikke ble tid å svare på. Nå har det kommet til hvordan situasjonen er for vanlige folk i Venezuela, altså de sosiale konsekvensene.

Mange har skrytt av den Bolivarianske revolusjonen, satt i gang av Hugo Chávez i 1999, for dets fokus på sosiale og økonomiske ulikheter, fattigdomsreduksjon, enklere tilgang til helsetjenester for hele befolkningen m.m. Det er ingen tvil om at revolusjonen etter hvert kunne vise til resultater her. Mens regimet de første 4-5 årene klart underpresterte (blant annet grunnet lave oljepriser og et dårlig utgangspunkt arvet av det forrige regimet), så ga oljeboomen fra 2003 og utover økonomisk handlingsrom til å overføre midler til den fattigere delen av befolkningen. Likevel var ikke resultatene selv i de beste årene veldig imponerende tatt i betraktning oljepriser på rundt 100 dollar fatet.

I følge CEPAL så gikk fattigdommen ned fra over 48% i 2002 til 25% i 2012 - for deretter å stige til 32% i 2013 (det siste året som er registrert i statistikken). I samme periode gikk ekstrem fattigdom fra 22% til 7% og steg til 10% i 2013. I denne perioden gikk også ulikhetene og arbeidsløsheten ned.

Forskeren Samuel Freije kommer riktignok i et bokkapittel i boka "Venezuela before Chávez" med noen advarende ord (for de som kan spansk så kan man lese artikkelen kapittelet er basert på her).
1) Det er en økende grad av manglende data i husholdningsundersøkelsene disse tallene er basert på etter år 2000 (s. 233 i "Venezuela before Chávez").
2) Redistribusjon er trolig basert fullstendig på oljeinntekter gjennom sosiale utgifter for staten, ikke på et progressivt skattesystem eller gjennom økt effektivitet (s. 225 og s. 233).
3) Dette betyr, og her siterer jeg: "If the rents from oil production were to stagger...social policies will require new funding. Foreseeable alternatives to oil-related fiscal proceeds such as nationalization of other industries, higher income or consumption taxes, and larger collection of social security contributions may all be detrimental for capital accumulation. It is not what redistributive conflicts may harshly affect future economic prospects for Venezuela" (s. 233).

Om punkt 3 kan vi nå si at ikke bare har oljeinntektene stoppet opp, de har falt dramatisk. Økte skatter på andre områder, i tillegg til annen økonomisk politikk (nevnt i forrige blogg), har drastisk redusert ikke-olje-relaterte innekter, og økte skatter vil dermed ikke gi særlig økte inntekter. Når de sosiale gevinstene er fullstendig basert på økte oljeinntekter så må vi kunne forvente store sosiale kostnader med kraftig reduserte oljeinntekter. Problemet for revolusjonen og dets uttalte mål om fattigdomsbekjempelse og sosioøkonomisk utjevning er at sosiale overføringer tenderer til å korrelere med BNPs vekst og fall, og dermed synker de sosiale overføringene nå i disse dager når de trengs som mest. De siste punktene er underbygget i denne rapporten av María Gabriela Ponce og Lissette González, som i sin rapport også støtter særlig opp om punkt to og tre over. 

Ponce og González sin rapport er også interessant med tanke på "misiones", som var Chavismoens sosiale prosjekt knyttet til utdanning (Misión Robinson, Ribas og Sucre), subsidier av matvarer (Mercal) og helsetjenester (det mest kjente, Barrio Adentro), blant andre. Misiones kom i gang midt under den politiske krisen fra 2002 til 2004, og ble nærmest parallelle institusjoner knyttet vertikalt til President Chávez på siden av det vanlige utdannings- og helsevesen som inntil da hadde eksistert. Misiones var også vel så mye politisk motivert som sosialt motivert, og Ponce og González viser til hvordan overføringer til sosialbudsjettet (innen de ulike områdene) konsentreres om valgår. Misiones, særlig Barrio Adentro, ble veldig populære, men det er noe uklart hvor bra de har fungert. Systemet har vært lite transparent, og staten har fokusert mer på å produsere tallmateriale (antall pasienter behandlet, antall boliger bygget) enn å vise til kvalitet i tjenester. 

De seneste årene har Gran Misión Vivienda, et boligbyggeprosjekt for fattige startet i 2011, vært det store fokuset, og i valgkampen sa Maduro at om de ikke hadde greid å bygge en million boliger innen nyttår 2015, skulle han ta barten. Mirakuløst nok greide regjeringen, hevdet den, å øke farten i boligbyggingen på høsten 2015, og nådde målet. Det er to ting å merke seg riktignok. Økonomiske tall publisert av sentralbanken antyder en nedgang i byggeindustrien på 23,8% i 2015 - dette tallet stemmer dårlig med en rekordhøy boligbygging. Det andre er hvordan Gran Misión Vivienda får fram det klientelistiske og politiske ved de sosiale tiltakene i Venezuela (dette er ikke unikt for Venezuela, men Venezuela er likevel ganske ekstremt i en latinamerikansk kontekst). I valglokaler knyttet til GMV boligprosjekter fikk sosialistpartiet til Maduro i valget den 6. desember 85,5% av stemmene mot opposisjonens 12,2% av stemmene. Og dette var et fantastisk resultat for opposisjonen. I tidligere valg i 2012 og 2013 har sosialistpartiet i samme valglokaler fått mellom 95 og 97% av stemmene (se en meget god analyse her). Så har du fått bolig av Chavismoen stemmer du på Sosialistpartiet, eller omvendt: du får ikke bolig av GMV med mindre du er en støttespiller for Sosialistpartiet. Dette er en viktig grunn til at en av opposisjonens viktigste lover er å gi mottakere av bolig i GMV privat eiendomsrett - opposisjonen ønsker å omgjøre disse til uavhengige velgere (du driver ikke kampanje mot Maduro om du bor i en GMV bolig siden du da fort kan miste denne), og vinne stemmer blant denne gruppen av stort sett fattige. Misiones har dermed vært gode elektorale og politiske verktøy, men som vi ser under, har disse trolig hatt mindre effekt som fattigdomsreduserende sosiale tiltak.

Vi vet litt om konsekvensene av den økonomiske krisen som nå pågår. Siden den Venezuelanske staten, eller det Venezuelanske Statistisk Sentralbyrå, INE, i en to årsperiode sluttet å publisere resultater fra sine husholdningsundersøkelser, tok forskere fra tre venezuelanske universiteter tak i saken og laget sine egne fattigdomsundersøkelser basert på de samme fattigdomsdefinisjonene som UNDP og INE har brukt. Dette gir mulighet for å se på fattigdomstrender og for å sammenlikne ulike studier over tid i Venezuela.

ENCOVI undersøkelsen viser en brutal stigning i fattigdommen de to siste år når inflasjonen har vært på sitt høyeste. Allerede fra undersøkelsen i 2014 ble dette slått stort opp siden fattigdommen nå var høyere enn under perioden før Chávez. Fattigdom måles her for øvrig som en sammenlikning mellom inntekt og et estimat av prisene på matvarer og andre varer som anses nødvendige for å få i seg en normal mengde med kalorier (for forklaring og definisjon av fattigdomsmål, se denne rapporten på spansk). Har du inntekt høyere enn dette estimatet av nødvendige utgifter, er du ikke fattig, har du det ikke, er du fattig. ENCOVI undersøkelsen har estimert inflasjonen til 170% - et moderat estimat siden inflasjonen var på 200% i 2015 og hva gjelder matvarer var den på 300%. Dette målet er ekstremt sensitivt for inflasjon - særlig så høy inflasjon som Venezuela opplever i dag - og dermed er ikke en økning på over 20 prosentpoeng på ett år så urealistisk. Tallet på 75,6% fattigdom er også støttet opp av en undersøkelse utført av Venebarómetro. Her har man ikke nøyaktig målt fattigdommen knyttet opp til en klar definisjon av fattigdom, men spurt befolkningen om inntektene holder til å kjøpe mat - et spørsmål som minner om fattigdomsmålet i ENCOVI-undersøkelsen. 79% svarer de ikke har nok penger til mat hver måned, altså så vidt høyere enn hva ENCOVI-kommer fram til, og 9 av 10 sier de kjøper mindre mat enn før (for flere tall om mangelfull nutrisjon, se dette intervjuet).

Den strukturelle fattigdommen (NBI etter sin spanske forkortelse - knyttet til tilgang til skole, adekvat boligstandard, vann/kloakk, og hvor mange personer i hjemmet pr inntekt), har økt fra 2014 til 2015 fra 21,3% til 29,1% i følge den samme ENCOVI-undersøkelsen. Det er en stigning på 48% på et år, og er kun 5 prosentpoeng lavere enn da Chávez tok over makten i 1999 da NBI-fattigdommen lå på ca. 35%. Den Venezuelanske sentralbanken, som plutselig publiserte fattigdomstall den 17. februar, hevder NBI-fattigdommen har gått ned fra 20,4% til 19,8% fra 2014 til 2015. Dette virker urimelig tatt i betraktning den økonomiske situasjonen, og ingen har funnet det for godt å kommentere disse tallene (som ble publisert sammen med inflasjonstall og andre økonomiske indikatorer som fikk all oppmerksomhet). Sentralbanken har ikke publisert fattigdomstall basert på inntekt siden 2013. Den strukturelle fattigdommen falt mye mindre under Chávez enn fattigdom basert på inntekt, og det tilsier også at Misiones som skal ta seg av den strukturelle fattigdommen, ikke har fungert like bra som andre tiltak som direkte pengeoverføringer (og subsidier) i gode økonomiske tider.

Men hva så med varemangelen og køene? Det er stor matvaremangel i Venezuela i dag, og mangel på alt annet. 8 av 10 medisiner mangler i landet, og dette skjer midt i en Zika-epidemi i regionen. Man hører lite om Venezuela og Zika, mer om Colombia og især Brasil. Det er trolig ikke pga. få smittede, men statens manglende evne til å registrere og måle om personer har Zika. Regjeringen rapporterer om ca. 4000 tilfeller av Zika, mens legeorganisasjoner stipulerer kanskje så mange som 400 000 smittede (mot ca. 30000 i Colombia).

Når det gjelder køene som flere har sett bilder av, så har Plataforma Initiativa gjort en undersøkelse høsten 2015 over hvor mange timer den venezuelanske befolkning bruker i snitt i køer hver dag for å få tak i mat og medisiner (og alt annet). Tallene er nesten ikke til å tro. 25% av befolkningen bruker inntil 3 timer i kø daglig. 25% av befolkningen bruker mellom 3 og 5 timer i kø daglig! 50% av befolkningen bruker 5 timer eller mer i kø daglig. Av disse siste bruker halvparten, altså 25% av befolkningen, ca. 10 timer i kø daglig for å dekke sine behov. Dette er tall som indikerer en desperat situasjon for befolkningen.

Fattigdommen under Chávez gikk ned, mest ned gikk fattigdommen basert på inntekt fordi staten fikk mer penger mellom hendene og brukte en del av dette til omfordeling, mens den strukturelle fattigdommen gikk noe mindre ned blant annet fordi Misiones var like mye politisk som sosialt motivert. Problemet med denne politikken var at det var som å tisse i buksene for å holde seg varm. Det gir kortvarig glede, men situasjonen etterpå blir verre enn den var før. Slik er det i Venezuela i dag og situasjonen er på mange måter allerede kritisk særlig med tanke på tilgang til medisiner og mat, men også med tanke på at situasjonen for 2016 blir verre enn for 2015. Det er uten tvil en sosial krise, og leger og andre snakker også om en humanitær krise og ber om FN-hjelp og nødsendinger av medisiner til landet.

Resultatet vi ser i dag er kanskje mer ekstrem enn forventet, men likevel ikke overraskende gitt den politikken som har vært ført de siste 12-14 årene. Ansvaret ligger hos en regjering som siden 1999 har styrt med stort flertall, og siden 2005/2006 med full kontroll over alle statsinstitusjoner. Og så lenge regjeringen får sitte videre, og fortsetter å prioritere kreditorer på Wall Street framfor å brødfø egen befolkning, så vil det bli verre før det blir bedre. Spørsmålet er hvor lenge regjeringen kan bli sittende, men det tar jeg opp i neste post om den politiske situasjonen i Venezuela. 

Den økonomiske situasjonen i Venezuela

I dag tidlig (19/2-2016), ble jeg intervjuet på NRK-radio, jeg fikk oversendt 5 spørsmål kvelden før, men tiden NRK hadde til rådighet var kun 3.15 minutter. Tenkte jeg derfor kunne svare mer utfyllende på spørsmålene i denne teksten siden det ble noe stressende på radioen. 

** Kor alvorleg er den økonomiske krisa i Venezuela?

Den økonomiske krisen er dyp og har store sosiale konsekvenser i form av økt fattigdom, sterkt fallende lønninger, mat- og medisinmangel - i tillegg til mangel på mye annet, og landet står på randen av å gå tom for penger. Situasjonen er langt verre enn for eksempel i Brasil. Til sammenlikning er den negative veksten i økonomien 3 ganger så høy i Venezuela og inflasjonen er 10 ganger så høy. 

I følge sentralbankens nylig utgitte økonomiske rapport for siste kvartal er den negative veksten i 2015 på 5,7% (den er muligens høyere), mens den i fjor var på 3,9% (per innbygger er tallene enda mer negative). For 2016 forventer man alt mellom 6 og 10% negativ vekst. Inflasjonen i samme rapport er på 180% (trolig høyere), mens for matvareprisene - som jo er det viktigste for et stort segment av befolkningen - er inflasjonen på over 300% for 2015. Venezuela har dermed verdens høyeste inflasjon for tredje år på rad. For 2016 ventes inflasjonen å nå 700%. I den private sektoren i landet falt produksjonen med 7,4% i 2015, det er ikke ventet bedre tall for 2016. Underskuddeet på statsbudsjettet var på 18 mrd USD i 2015 (økonomene Hausmann og Santos rapporterer om 26 mrd USD underskudd i 2015), noe som utgjør et sted mellom 15 og 20% underskudd. Faktisk har ikke statsbudsjettet gått med overskudd siden 2005, og hatt et snitt på underskuddet på over 10% årlig siden 2010. 

Selv om de økonomiske problemene har sine årsaker i dype, strukturelle problemer som hvert fall kan spores tilbake til innføringen av valutakontroll i 2003 (les gjerne Cadivi Diaries om effekten av valutakontrollen), så er de umiddelbare problemene knyttet til fallet i oljeprisene og tilbakebetaling av utenlandsgjelden. De siste par årene har oljeprisene falt fra ca. 100 dollar fatet til omtrent 30 dollar fatet. Siden oljeeksport står for omtrent 95% av Venezuelas inntekter betyr dette et dramatisk fall i inntekter. Hittil har gjelda, som økte 5 ganger i perioden 2004-2015, blitt betalt av de relativt høye oljeinnektene, ved redusert import og ved å tære på statskassen. Men nå er oljeinntektene i bunn, importen kan vanskelig reduseres mer fordi da begynner folk å sulte (omtrent all mat er importert og subsidiert av staten), og statskassen begynner å gå tom. 

Scenarioet for 2016 er at landet vil få ca. 22 mrd USD i oljeinntekter (med nåværende oljepriser) og må betale lån på mellom 10 og 16 mrd USD (de siste 6 mrd kommer an på om Kina vil utsette sitt krav). Det gir 12 mrd USD til å importere matvarer (men det er før man trekker fra ca. 4 mrd USD til import av olje nødvendig for å blande ut i den Venezuelanske for eksport). Problemet er at i kriseåret 2015 som har gitt stor mangel på alle varer, lange køer og eksploderende priser på svartebørsen for befolkningen, så importerte Venezuela varer for 50 mrd USD (tallene kommer fra denne artikkelen). Venezuela har nå rundt 16 mrd USD i valutareserver, 2/3 av dette i gull (trolig noe mindre i dag siden landet forsøker å selge - eller leie ut - en del av gullreservene for å betale en del av gjelda nå i februar). Om Venezuela bruker alle sine reserver i 2016 så gir det kun import for 28 mrd USD, ned fra 50 i 2015 og ned fra 75 mrd USD i 2012. Om matvare-, medisin- og varemangelen var stor i 2015 med en import til en verdi av 50 mrd USD så kan man tenke seg hvor stor den vil bli i 2016 med en import på 28 mrd USD. Noen kommentatorer snakker om en humanitær krise som resultat. 

Men om Venezuela velger denne strategien, hva så med 2017? I 2017 må Venezuela ut med mer enn 10 mrd USD i gjeldsbetalinger, og vil i tilfelle ikke noen reserver å trekke på. Det gir med nåværende oljepriser en mulig import på ca. 11-12 mrd USD. Situasjonen var en tilnærmet katastrofe med import på 50 mrd USD, og det er umulig å forestille seg en import på 1/4 av dette. En konkurs for Venezuela og for det statlige oljeselskapet er derfor ikke usannsynlig i 2016 eller 2017 (mange økonomer har spådd dette lenge, men tatt feil - en av årsakene ligger nok i en undervurdering av regjeringens vilje til å redusere importen for å betale gjelden). 

Hva så med de annonserte tiltakene onsdag? Bensinprisene vil spare landet for utgifter på ca 2 mrd USD, men fremdeles er bensinprisene, på tross av en 6000% økning, verdens billigste og høyt subsidiert. En liter 95 oktan koster nå 50 øre literen. Andre tiltak var en devaluering av valutaen på fra 6.3 til 10 Bolivar for en dollar (reell markedspris er over 1000 Bolivar for en dollar), reduksjon fra tre til to offisielle valutaer (den andre skal flyte, men ligge på ca 200 Bolivar for en dollar - det store spørsmålet er hvor mye dollar som blir tilgjengelig for denne prisen), en økning i minstelønnen på 20% og restrukturering av statlige matvarebutikker og distribusjonsapparat. Problemet med disse tiltakene er at de ikke øker ikke-oljerelatert produksjon (f.eks. innen jordbruk så landet kan produsere mer mat), og ikke øker landets inntekter. De er dermed trolig lite til hjelp i den nåværende situasjonen. 

På toppen av disse problemene så kan ikke Venezuela låne penger internasjonalt. Eller det vil si, landet kan låne penger, men risikoen er nå så stor så rentene vil ligge på godt over 30%. Ingen vil investere i landet fordi det er ingen tiltro i markedene eller hos andre lands regjeringer til Maduro-regjeringen og dets kontroll over økonomien eller landet. 

** Kvifor har oljeprodusenten Venezuela kome so skeivt ut?

Dette henger sammen med at landet levde over evne i de gode tidene fra ca. 2005-2013, og den statlige inngripen i økonomien som har kvelt private produksjon og private virksomheter og gjort landet enda mer oljeavhengig (fra 84% av eksport i 2004 til 95% i dag). 

Mens land som Norge (og Bolivia for den saks skyld) har opprettet fond i gode tider, så økte Venezuela gjelden sin fra ca. 30 mrd USD i 2004 til i dag ca. 180 mrd USD. Pengene gikk til korrupsjon (som sammen med kapitalflukt er stipulert til 475mrd USD) og sosiale tiltak som helsevesen for fattige, fattigdomsreduksjon, osv. Mens oljeprisene var på over 100 dollar fatet så levde regjeringen som om oljeprisene var på 180 dollar fatet. Gjelden er dermed blitt ekstremt vanskelig å behandle med oljepriser på under 30 USD fatet. 

Det er likevel de statlige reguleringene sammen med valutakontrollen som er de største strukturelle problemene. Priskontroll har gjort det ulønnsomt å produsere varer lokalt, og privat sektor har blitt redusert betraktelig de siste 10 årene. Statlige overtakelser av jord, matvarebutikker, distribusjonsledd, osv. har vist seg å være veldig lite effektivt og har skapt mangel på matvarer og andre varer lenge før oljeprisene falt. Varemangelen begynte for alvor å stige i 2012 mens oljeprisene fremdeles lå på 100 dollar fatet. 

Valutakontrollen har hatt kapitalflukt som en stor kostnad, ekstremt stor korrupsjon (her er en veldig god forklaring på hvorfor valutakontrollen fører til korrupsjon og er en direkte årsak til varemangelen i landet) og manglende muligheter for import av varer som en annen. I dag står staten for 2/3 av all import, mens private (uten tilknytning til regimet) sliter med å importere reservedeler til fabrikker, vanlige varer som bilbatteri, og maskiner og deler til maskiner til helsevesenet som røntgenmaskiner, materialer til medisinproduksjon, osv. Årsaken er at private aktører og i sterkere grad også staten, ikke har tilgang til dollar for import med mindre de går på det svarte markedet. Gjør private aktører det så importerer de varer til tap fordi priskontrollen baserer seg på offisielle dollarpriser, og forskjellen er enorm. 

** Kva vil skje dersom Venezuela går konkurs og ikkje kan betale gjelda si?

Det er vanskelig å si. En av årsakene til at Venezuela har opprettholdt sine forpliktelser er knyttet til oljeøkonomien til landet. Skulle landet gå konkurs så står Venezuela i fare for at kreditorer vil konfiskere skip som har venezuelansk olje, CITGO (den venezuelanske bensinstasjonkjeden i USA), og andre verdier landet måtte ha i utlandet. Det medfører en stor risiko for alle som skal kjøpe venezuelansk olje skulle landet gå konkurs. Venezuela lever av kun en ting og det er oljeeksport, en "konkurs" vil få utrolig store konsekvenser. Regjeringen har derfor vært mye mer villige til å betale gjelden sin enn andre land i tilsvarende situasjon (se Francisco Rodríguez sin mye bedre analyse her etter ca. 55 minutter). 

Men nå er altså spørsmålet mer om evne enn om vilje. 

Det var også noen flere spørsmål som var politiske, men de får jeg ta opp i en senere post. 

Unntakstilstand i Venezuela?

En redigert versjon av denne teksten sto på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 27/1-2016. Her har jeg noen mindre tilleggspoeng som ikke kom med i DN. Kommentaren var til en artikkel i Dagens Næringsliv den 24.01 om Venezuela og den økonomiske unntakstilstanden.

Unntakstilstand i Venezuela?

Det er prisverdig at Dagens Næringsliv setter søkelyset på Venezuela i sin artikkel den 24.01.2016. Venezuela sliter en drapsrate pr 100000 innbygger som er fire ganger høyere enn Mexicos, og med en negativ vekst og inflasjon som er henholdsvis 3 og 20 ganger større enn Brasils. Landets krise er så stor at den faktisk er noe vanskelig å forholde seg til. I journalist Kenneth Lunds ellers gode artikkel så tar han feil på et punkt det er viktig å korrigere. Lund skriver at President Maduro har innført en 60 dagers nasjonal økonomisk unntakstilstand som presidenten utvidede fullmakter til å intervenere i økonomien. Dette stemmer ikke. President Maduro fikk sitt dekret om økonomisk unntakstilstand forkastet av det nye parlamentet med 108 av 163 stemmer fredag 22.01. Presidenten har dermed ingen av de fullmaktene artikkelen viser til. Vi får kanskje unnskylde journalisten denne feilen siden det er første gang på 17 år at parlamentet har nektet presidenten i Venezuela noe som helst. Dette er for øvrig en virkelighet (som ofte kalles demokrati) Venezuelas president også sliter med å forholde seg til. Derfor er det mulig President Maduro likevel tiltar seg disse fullmaktene, men skjer dette så er det greit for Dagens Næringslivs lesere å vite at det skjer i motstrid mot en normal fortolkning av landets grunnlov og et klart flertall i parlamentet.

DN-artikkelen jeg kommenterte her: http://www.dn.no/nyheter/utenriks/2016/01/24/2047/Politikk/venezuela-p-randen

Min kommentar på trykk i DN her: http://www.dn.no/meninger/debatt/2016/01/27/2144/Politikk/unntakstilstand-i-venezuela

(begge bak betalingsmur tror jeg)

Venezuela 2015: Look to The Dominican Republic, not Peru

So, I blurted out on twitter (@leivm_academic) today that the apparent deal that Henry Ramos Allup (HRA) and MUD made with the Maduro/Cabello regime on "re-suspending" the three "suspended" representatives from the state of Amazonas reminded me much more of the 1994 and 1978 debacles in the Dominican Republic than the 1992 "autogolpe" of Fujimori in Peru. Andrés Malamud (@andresmalamud) challenged me to explain why and I kind of tried, but not satisfactorily. The background to this is well-known for many. On December 6 the opposition won two-thirds majority in the National Assembly, which the regime tried to strip away after stuffing the already politically stuffed Supreme Court with 13 new members, and then crying fraud to the Electoral Chamber of the new Supreme Court, which "suspended" four representatives from Amazonas on allegation of fraud. Three of these representatives belonged to the opposition, one to the PSUV. First the opposition went head-on and swore the representatives in (at least the three belonging to the opposition), but after threats of having the Supreme Court taking over the legislative functions, and the Supreme Court arguing that any action coming out of the National Assembly with the three Amazonas representatives present would be null and void, and that the leadership of the newly elected National Assembly was in contempt of the Supreme Court for not executing its order, the National Assembly backed down and the three Amazonas representatives.

Anyway, several people have mentioned Peru on twitter and in other comments when referring to or trying to find a comparable situation to the current crisis in Venezuela. But, I think the differences are greater than the similarities. The Peru 1992 "autogolpe", which inaugurated the first authoritarian and then later the electoral (or competitive) authoritarian period in Peru (until 2000) was the result of a head-on conflict between parliament and the president that the president won when Fujimori (supported by the military) ordered the parliament closed. This move turned out to be highly popular in Peru at the time. In my view, there is not much that resembles the pre-1992 Peru in Venezuela right now. First of all, Peru before 1992 was democratic - it turned authoritarian with the autogolpe. Venezuela is clearly electoral authoritarian the way that concept is defined and if considered democratic, Venezuela is much less so than Peru before 1992. Second, Fujimori was popular and maybe became more popular by closing parliament. It is highly unlikely that Maduro would become very popular should he effectuate the threats made by Capello and Maduro himself. In Peru the autogolpe occurred 2 years after parliamentary and presidential elections, in Venezuela elections occurred a month ago. And thirdly, Venezuela is not there yet. The deal made yesterday may have avoided the Fujimori-autogolpe track (for now). So, apart from there being a clear conflict between parliament and the presidency, the regimes are different, presidential support is starkly different and the outcome is (for now) different.

But, the deal which involved the opposition accepting a type of legalistic post-electoral fraud that stripped MUD from its 2/3 majority in the National Assembly, probably in order to avoid a full institutional breakdown in a context in which the Maduro-regime controlled fully the justice sector and probably also the army, resembles what occurred in the Dominican Republic in 1978 and also partly what occurred in 1994.

In 1978, the semi-authoritarian president Joaquín Balaguer had ruled for 12 years, and he and his conservative Reformist party lost the presidential and parliamentary elections in May that year. Balaguer, who as a politician was so cunning and smart that he'd make Chávez look like an amateur, ruled what may be the first (modern) electoral authoritarian regime in Latin America. He won by fraud and intimidation of the opposition in 1966, and although popular his regime, like Chávez's regime, continued authoritarian practices during elections in 1970, 1974 (when the opposition withdrew from the contest) and in 1978. In 1978, however, the opposition party (PRD), won the presidency and majority in both chambers of parliament. I will not go in to details about the details of events here, but after it became relatively clear that the opposition would win, Balaguer and the army stopped the vote count on the eve of the election, and threatened with a military coup. Under heavy international pressure (USA, OAS, Venezuela and in particular AD - in the Dominican Republic Carlos Andrés Pérez is considered somewhat of a hero actually), this was during the Carter-presidency, the Balaguer regime and the military backed down, but only after having robbed the PRD of the majority in the Senate and various seats in the Lower Chamber. The price for taking the presidency, and avoiding a complete breakdown, was continued control for the Balaguer party (Partido Reformista) over the Senate which by majority decision elected the Supreme Court. This way Balaguer and his supporters were secured immunity and impunity for corruption and human rights violations during the twelve year rule from 1966 to 1978.

In 1994, blatant electoral fraud and a Central Electoral Board "owned" by Balaguer (who came back to the presidency in 1986 and ruled in a somewhat more democratic, but still electoral authoritarian fashion), secured Balaguer a "victory" in the presidential election, and deprived the PRD (again) a majority in the Senate. The latter was important again for securing impunity and immunity for crimes during the 1986-1994 stint in power. Again international pressure (USA, OAS) forced a deal, which this time shortened Balaguer's fraudently won presidential term to two years, and a constitutional reform banning reelection and (later) judicial reform and electoral reform to secure a more level playing field. In this case, a complete breakdown was an outcome, but rather by the PRD going to the streets to try to remove Balaguer through social protests.

The Dominican cases are in some instances clearly different from today's Venezuela. In the DR we are dealing with both presidential and parliamentary elections, in Venezuela only parliamentary elections. Nevertheless, given the opposition's promise to remove Maduro the stakes are similar. In the Dominican Republic, a much smaller country, the international pressure for respecting democracy was much higher and international actors had probably higher potential leverage than in Venezuela.

But in other instances, there are similiarities and more so than between Venezuela and Peru ca. 1990-1992. Both regimes are electoral authoritarian, both regimes experience post-electoral crises caused by a regime not willing to cede power and bow to the popular will, in all three cases democracy is violated by a deal struck between the opposition and regime that weakens the opposition  and strengthens the regime's position (compared to the mandate given by the voters), in all cases the use of legal institutions controlled by the regime were used to create a "legal" solution, in all cases a total breakdown of the institutions (and potential use of violent force) was the alternative without a deal.

In the Dominican Republic international pressure for (liberal) demoracy was crucial in both 1978 and 1994, and without it is difficult to see that the opposition would have gotten anything. One may wonder then what the presence of an OAS electoral mission, USA on the ball and real regional pressure for the respect of democracy could have done in the Venezuelan election and its current aftermath. OAS would most likely have been able to publicly defend electoral result (UNASUR is SILENT today), and together with solid pressure from neighbouring countries the costs of the Supreme Court sentences might have risen enough to avoid them.

The second point is that both 1978 and 1994 are considered democratic transitions in the Dominican Republic. Electoral loss for an electoral authoritarian regime signified in both cases some sort of transition to a more democratic situation. This is also a likely outcome in Venezuela (especially since the economy is fast digging the regime's grave and current economic policies are bringing a steam shovel to aid digging it quicker). In Peru, on the other hand, the 1992 debacle signified a breakdown of democracy. A warning here is that both Dominican transitions are considered by Jonathan Hartlyn and others as failed opportunities, since the outgoing regime (Balaguer) managed to keep control of important institutions and thus hinder a full break from the previous modus operandi of doing politics (and hindering any type of transitional justice). Despite the political deal just made, a clearer break is more likely in Venezuela than in the DR (unless the situtation ends in an autogolpe after all), but this is due to the economic situation that undermines regime support rapidly, and the option of a recall-referendum.

Should the Maduro-regime survive for three more years, however, and keep its control the judiciary, military (a question here of course is who controls who) and the electoral authorities, then we are dealing with one of the first cases of an electoral authoritarian regime with a minority in Congress. That could be quite interesting to follow.

At any rate, if you want to look at somewhat similar cases for analysing the Venezuelan post-electoral conflict, look to the Dominican Republic, not to Peru and the autogolpe of 1992. If you still want to look to Peru, then look to 2000 where Fujimori fled to Japan some months after having fraudulently won a presidential elections.

Venezuelas demokratiske test

Denne teksten skulle ha stått på Bergens Tidendes sider søkndag 6. desember, men ved en feil (i BTs redaksjon - ikke vår feil) så kom den ikke.
Legger derfor ut denne nå fullstendig ikke-aktuelle teksten her nå - skrevet av Audun Solli og meg selv. Svaret på det siste spørsmålet er JA - og for øvrig mer så enn før den 6. desember.

Venezuelas demokratiske test

Av:

Leiv Marsteintredet

Audun Solli

Debattene om Venezuela er et demokrati har vært lange og harde i Latin-Amerika så vel som i Norge. Ved parlamentsvalget den 6. desember får vi trolig svaret. Demokrati måles til syvende og sist ved at regjeringer er villig til å gi fra seg makten når et flertall av folket ønsker det, og med meningsmålinger som viser en ledelse for opposisjonen med 20-30 prosentpoeng, er parlamentsvalget i realiteten en folkeavstemming over Chavista-regimet og President Nicolás Maduro.

Et omstridt regime

Venezuela gjennomgår en formidabel økonomisk og sosial krise som nå også truer Chavista-regimet stiftet av Hugo Chávez i 1998. Inflasjonen er på 190% og BNP faller med 10% i år, matkøene er lange og fattigdommen er raskt stigende. Uten en karismatisk og energisk Chávez ved makten, har regimet raskt mistet popularitet. For første gang utfordres regimet  i valgurnene..

Da Chávez kom til makten tok han raskt et oppgjør med det tidligere demokratiske regimet, og ønsket å etablere et nytt demokrati med nye arenaer for demokratisk deltakelse. Ikke noe annet land i Latin-Amerika har gjennomgått så radikale endringer som Venezuela de siste 15 årene. Chávez endret også det internasjonale landskapet i regionen og forsøkte å svekke USAs rolle og drive regionen mot venstre politisk.

Mens store deler av venstresiden hyllet Chávez for hans reformer, så kritiserte høyresiden ham like sterkt for akkurat det samme. Reformene hadde som mål å skape et radikalt, ikke liberalt, demokrati som kunne gjennomføre sosiale reformer raskt og effektivt. I mange år kunne også regimet vise til gode resultater med inkludering av nye grupper i demokratiet, redusert fattigdom og ulikhet, og Chávez vant valg etter valg. Regimets suksesser har vist seg lite bærekraftige.

Et demokratisk valg?

President Maduro har sagt at revolusjonen ikke vil gi fra seg makten koste hva det koste vil. Hans uttalelse kan være et valgkamputspill, og mye kan endre seg på kvelden den 6. desember. Uttalelsen gir likevel grunn til å betvile regimets demokratiske hensikter. Betingelsene for demokrati har forverret seg siden Chávez død.

Opposisjonen har lenge klaget på at regjeringen driver skittent spill. De har gode argumenter. I et 18 siders langt brev fra Generalsekretær Luis Almagro i Organisasjonen av Amerikanske Stater til Tibicay Lucena, leder av det venezuelanske valgorganet, kritiseres valget i harde ordelag. Almagro påpeker begrensninger på ytringsfriheten, diskvalifisering av opposisjonskandidater, bruk av statlige ressurser i valgkampen, endring av spillereglene underveis, manipulasjon av folketallsdata for å øke antall mandater i chavista-dominerte områder, unntakstilstand i tre delstater som begrenser bevegelses- og forsamlingsfrihet, manglende internasjonal valgobservasjon og fengselsdommen mot opposisjonslederen Leopoldo López etter protestene mot regjeringen i 2014.

Hvorfor vil opposisjonen delta under så dårlige vilkår? Svaret ligger i opposisjonens solide ledelse på meningsmålingene og dets dårlige erfaringer med ikke å spille etter regimets regler. I 2006 under mye mer rettferdige forhold enn i dag, boikottet opposisjonen parlamentsvalget i et mislykket forsøk på å diskreditere Chávez-regimet. Det slo hardt tilbake på opposisjonen som framsto som udemokratisk. De langvarige protestene i fjor ledet av nevnte López gjorde også opposisjonen mindre populær, og styrket regimet midlertidig. Venezuelanere vil ha endring, men kun gjennom valg. Dette gjør at opposisjonen nå trosser forholdene og satser alt på å fjerne regjeringen med demokratiske midler.

En demokratisk test for begge parter

I følge statsviteren Adam Przeworski, er den ultimate testen på et demokrati om regimet aksepterer å tape i valg og gi fra seg makten til opposisjonen. Parlamentsvalget 6. desember er i realiteten en folkeavstemming over Chavista-regimet. MUD er en samling av over 20 politiske partier som kun forenes av at de har en felles "fiende" de ønsker vekk. Med et flertall i ryggen vil opposisjonen bruke sin makt på å forsøke å få kontroll over høyesterett for å føre en riksrettssak mot president Maduro eller fjerne ham gjennom folkeavstemming i 2016. Regimets overlevelse står på spill.

Men valget er også en test for opposisjonen. Venezuela er fremdeles et land av misfornøyde Chavistaer, og får ikke opposisjonen flertall (etter en rettferdig opptelling av stemmene), blir spørsmålet hva MUD gjør. På tross av svært ulike vilkår, så har opposisjonen ved å delta i valget, akseptert de nåværende spillereglene. Det blir derfor vanskelig å klage i etterkant. Aksepterer ikke MUD valgresultatet, vil opposisjonen igjen miste sympati, og framstå som mindre demokratisk enn regimet det ønsker å fjerne for å demokratisere Venezuela. 

Den 6. desember kan et av de mest omstridt politiske regimene i Latin-Amerika i moderne historie gå mot slutten. Det vil sende ringvirkninger langt utover Venezuelas grenser. Det store spørsmålet blir likevel: Er Venezuela fortsatt et demokrati 7. desember?